Premiere Det Norske Teatret 14.2.2014.
Racine: Fedra, norsk gjendiktning: Halldis Moren Vesaas. Med: Gjertrud Jynge, Paul-Ottar Haga, Gard Skagestad, Nicolai Cleve Broch, Jorunnn Kjellsby, Ane Dahl Torp, Hildegunn Riise, Siren Jørgensen, SISU Slagverksensemble.
Regi: Sigrid Strøm Reibo, koreograf: Oleg Glusjkov, musikk: Aleksander Manotskov.
Det er en stilren og vakker forestilling Det Norske Teatret gir oss med Fedra. Først og fremst fordi den er strippet for teatrale ekstraeffekter og alskens gimmick. Det er Racines tekst i enkel klassisk format som bæres fram på scenen.
Scenebildet er åpent, hele den brede og store scenen taes i bruk. Scenografien består av flyttbare dype skinnstoler og lett gjenkjennlige statuer av gamle grekere. Lyssettingen er delikat. I tillegg er det gjort bruk av koreografi og musikk. Dette kommmer mellom aktene og skaper en fin balanse til selve spillet for her antydes mange av de underliggende handlingene og motivene for hva som skjer i selve tragedien.
På denne måten rulles sentrale deler av gresk gudelære og mytologi opp. Minotauren, et monster med halvt menneskekropp og halvt oksehode, er sentral her. Stykket bygger på et gammelt gresk sagn og det er tidligere gjort bruk av av bl.a. Evripides.
Racine regnes om en av den franske klassisismens store mestere på 1600-tallet. Hans versjon av Fedra er en tragedie om en stemors sterke begjær av sin manns sønn av første ekteskap, Hippolytes.
Det er som sagt skapt en stilren og vakker forestilling i Sigrid Strøm Reibos regi. Koreografien (pantomimen) og den fascinerende musikken – eller lydbildet – forsterker dette i høy grad. Men vi skal ikke legge skjul på at de klassiske verseføttene kan av og til skape problemer for forståelsen. Men i det store og hele er det flott å oppleve hvordan skuespillerne, i hvert fall de fleste av dem, mestrer den klassiske teksten og framstiller sine skikkelser på en overbevisende måte.
Forestillingen er Jorunnn Kjellsbys avskjed som skuespiller ved Det Norske Teatret. Hun spiller den sentrale rollen som Fedras amme og pleier. Også hun faller godt inn i det klassiske mønsteret i forestillingen. Hun har gjennom flere tiår gledet oss i mange sentrale roller ved teateret. Bare dette er grunn nok til å besøke denne forestillingen og gi henne den hyllesten hun fortjener.
Det Norske Teatret skal ha full ros for en oppsetning som dette og for å ha gitt den en slik drakt som vi opplever. Her har vi både drama og klassisk koreografi forenet og sammen utgjør dette en helhet som betar. Teatret bekrefter nok en gang sin svært viktige posisjon som en av landets førende scener. Det åpne og store scenerommet hvor du i motsetning til en viss annen scene i Oslo hører hvert ord som sies på scenen, og de innbydende publikumsområdene setter deg i en god stemning. Bare håper et teatret sørger for å ikke legge private arrangementer til publikumsområdene samtidig med teaterforestillingen slik at man skaper forviklinger for teaterpublikummet på vei ut, slik vi opplevde i går. Et lite skår i gleden.
Men en stor opplevelse er likefullt Fedra på Det Norske Teatret!
