Ibsenfestivalen 2004 – Nationaltheatret 3.9.
Ibsen: Gespenster (Gengangere)
Schauspiel Frankfurt//Théâtre National de Strasbourg
Regine Engstrand: Ruth Marie Kröger, Snekker Engstand: Uwe Bertram, Pastor Manders: Udo Samel, Fru Helene Alving: Friederike Kammer, Osvald Alving: Daniel Christensen, Regi og scenografi : Stéphane Braunschweig
Her er ingen musikk, ingen mikrofoner, ingen kamerafolk, ikke noen huppeditter av noe som helst slag. Skuespillerne vasser ikke i vann og ingen kler av seg.
Dekorasjonen er enkel og tradisjonell. En borgerlig stue anno 1880 uten for mye nips. Eneste kontentum: regnet som strømmer ned før teppet går opp.
I Stéphane Braunschweigs oppsetning av Gengangere – Gespenster – er vi ene og alene nødt til å stole på skuespillernes evne til å formidle sine rolleskikkelser. Fru Alving spilt av Friederike Kammer er praktfull mens pastor Manders i denne oppsetningen framstår som en dott. Dessuten har ikke Udo Samel den fysiske gestaltning som skal til. Er intoleransen og svartsynet så bleikt var det sannelig ikke noe å skrive teaterstykker om.
En svært positiv ting må trekkes fram: det ble ikke brukt mikrofoner. Fra første replikk suger personene seg til oss. Vi får kontakt. Det viser seg at gode skuespillere er i stand til å fylle scenerommet med sin røst. Selv svak hvisken nådde fram. Dette bekrefter bare det vi i alle tiår har visst om.
Når oppsetningn til de grader er avhengig av skuespillerne, trerogså svakhetene desto mye klarere fram. Ikke alle rollene er like sterkts besatt. Vi tror på Friederike Kammers rolleskikkelse men det ble vanskelig å ta pastor Manders helt alvorlig. Men kanskje er det en bevisst mening bak det? Skal konvensjonene og borgerskapets moral framstilles som det de i virkeligheten er, uten betydning, lite kraftfulle og i grunnen litt komiske?
Med denne regien oppfattet vi oppsetningen som svært bundet. Spillet kunne til tider virke noe stivt og uforløst. Aktørene sto fastfrosset i posisjoner lange tider av gangen. Stivbeint er den rette karakteristikken.
Oppsetningen er et samarbeidstiltak mellom tysk og fransk teater. Stéphane Braunschweig er teatersjef i Strasbourg og oppsetningen ble spilt der for to sesonger siden og spilles nå i Frankfurt. Sånn sett kan vi si at det moderne Europa trer fram gjennom en oppsetning som dette, samarbeid over tidligere grenser finner sted. Språkproblemer er ikke lenger noen hindring. Scenespråket er tysk. Ibsen er teksten.
Ibsens mest omstridte stykke har syfilis som underliggende og ikke uttalt tema. I dag velger mange å oppdatere dette i retning av aids. Stéphane Braunschweig har valgt å holde seg til Ibsens tekst. Dermed blir oppsetningen stilren og fri for påfunn og bajasseri. Dette er forestillingens styrke – og kanskje også dens svakhet.
