Stivbeint Puccini med kuler og krutt

Premiere Bjøvika 21.11.2009 Puccini: La Fanciulla del West (Piken fra det gyldne Vesten)
Med Paoletta Marrocu, Ho-yoon Chung, Jason Stearns, Svein Erik Sagbråten, Njål Sparbo, Henrik Engelsviken, Ketil Hugaas, Ole Jørgen Kristiansen, Espen Langvik, Magne Fremmerlid, Kjell Magnus Sandve, Carsten Stabell, David Fielder, Mads Wighus, Stevica Krajinovic, Bo Elley, Sigrid Ohlsson, Eusebiu Cristea, Musikalsk ledelse: Joseph Colaneri, regi: Robert Carsen

Det er ikke gitt at alt som skjer i Bjørvika skal være vellykket. Det vil være naturstridig å si at alt som finner sted på scenene i det nye operahuset vil være sikret suksess. Med denne produksjonen av Puccinis  Piken fra det gyldne Vesten – La Fanciulla del West – kann vi faktisk notere en liten nedtur i forhold til alt det storartede vi har opplevd det halvannet året det nye huset har vært i drift.

Det er ikke bare det at produksjonen fra de Vlaamse Opera i Ghent og Antwerpen er mer enn ti år gammel – en legger fort merke til at det går tungt – men mange av aktørene synes å savne begeistring og entusiasme for det de gjør. Det blir som å stille stivbeint opp til et halvhjertet forsøk på å gjenta en suksess fra mange tiår tilbake, som vi dessverre opplevde altfor mange ganger i den gamle operaen i Folketeatret. Det blir tungt, hanglende og vi savner sprut og energi. Hele første akt var som en lang gjesp. Det virker som om de ansvarlige for oppsetningen helst ville komme forbi denne timeslange akten og gyve løs på de to siste hvor tross alt musikken er litt mer kjent og Puccini-lik. Det er også her handlingen finner sted på det planet Puccini mestrer best av alt, det ofte søtladne forholdet mellom to unge elskende tilført en dose melankoli, litt dramatikk og mye sentimentalitet uten at det bikker over.

At det er hav av forskjell mellom første og de to siste aktene i denne oppsetningen gjør at vi ikke helt kan vende tommelen entydig ned for denne oppsetningen. Den korte sisteakta inneholder også en effektiv forsterking av det elementet som oppsetningen starter med: teater i teatret. Teppet går i førsteakt opp for en stumfilmsekvens fra Det Ville Vesten. Tilskuerne på scenen – koret – forandrer seg snart til gruvearbeidere og saloongjester. I sisteakta rundes dette av ved at vi presenteres for en frontal inngang av det som ikke bare skal være en kino, men en opera. Sånn sett kan dette være et effektivt regigrep som kunne ha fungert hvis ikke den første timen som sagt hadde fortont seg som en lang gjesp.

Puccini skrev operaen i 1910, noen år etter sine store suksesser La Bohème, Tosca og Madama Butterfly. I årene imellom hadde han ikke gjort annet enn å kjøre racerbil og nedlegge damer hvilende på sin umiddelbare berømmelse og store inntekter operaene hadde skaffet ham. Denne lettbente holdning til det gode liv preger også denne operaen. Librettoen er for å si det mildt, uhyre svak. Det er kanskje her den store katastrofen ligger. Hele første akt går med til at saloongjestene og gruvearbeiderne – den mannlige delen av koret – løper inn og ut av scenen uten at du alltid får med hvorfor og til hva.

Det finnes selvsagt elementer som det kunne være mulig å forsterke og bygge videre på, som lengselen etter å komme vekk fra det harde livet i Vesten og hjem til familien. Puccini faller for fristelsen å ta fatt i de romantiserende mytene som har bredt seg om livet i Det Ville Vesten (I USA har det allerede på dette tidspunktet i flere tiår kjørt store sirkusforestillinger hvor aldrende overlevende helter – indianerhøvdinger, banditter og marshaller – stiller opp i manesjen). Men vi sier ingen ting om det illusjonsdrepemde i at språket er italiensk – dette ble tross alt mange tiår etter Puccinis død en egen sjanger i Ville Vesten-filmer, de såkalte spaghetti-westerns – eller at kveldens meksikanske banditt viser seg med tydelige orientalske trekk, innvandrende japanere og kinesere utgjorde en stor del av vestkystens befolkning. Dette er tross alt ikke realisme, det er idylliserende eventyrfortellinger fra et langt annet Vesten enn det sannsynligvis var. Puccini har bare utnyttet et svært populært emne. Men librettoen evner ikke å gripe fatt i personene og hele den første lange timen fortoner seg som sagt som en eneste lang gjesp.

Tross dette er det mye vakker Puccini-musikk i denne operaen etter at du har fått slurpet deg gjennom den første pausen. Orkesteret låter mer storslagent enn kanskje noen gang. Og vi fikk oppleve i særdeleshet to fremragende sangere med Paoletta Marrocu og Ho-yoon Chung. Disse ga oss lysglimt av sjeldne øyeblikk som gjorde at dette tross alt ikke ble den helt store katastrofen.

Det er tross alt å innrømme at Ville Vesten er et emne Puccini ikke helt var den store mester i. Takke oss til en ubevegelig Clint Eastwood med cigarilloen! Sergio Leone og Enrico Morricone har gjort langt sterkere vill-vestfortellinger enn dette med flott musikk!