Stor sangkunst

Den Norske Opera & Ballett 15.8.2014 Puccini: Madama Butterfly med: Hui He (Cio-Cio-San), Riccardo Massi (Pinkerton), Yngve Søberg (Sharpless), Ingebjørg Kosmo (Suzuki), Svein Inge Sagbråthen, Carsten Stabell, Aleksander Nohr, Natalia Tanasii, Randolf Walderhaug, musikalsk ledelse: John Fiore, regi: Stephen Langridge

 

Det var først og fremst den kinesiske sopranen Hui Hesom bar denne forestillingen. Hun har en stemmeprakt uten like og imponerte stort. Hun har på mange måter vært de siste tiårenes Butterfly for å si det slik, hun ble også valgt ut av italiensk opera i denne rollen ved hundreårsjubileet for denne Puccini-operaen.

Madama Butterfly opplevde rekordtidlig sesongstart i Bjørvika. Dette for å få mulighet til å fylle huset med mer opera og ballet i sesongen som kommer. Intet er mer gledelig enn dette. 

Denne oppsetningen hadde premiere i Bjørvika for to år siden, en oppsetning vi da likte godt. Den spesielle vrien som er gjort her er at regissøren Stephen Langridgehar lagt handlingen til tiden rett etter annen verdenskrig uten i sjenerende grad å ha berørt det viktige poenget ved at Cio-Cio-San er fra Nagasaki. Puccini har dandert mye av musikken med stadige referanser til den amerikanske nasjonalsangen.

Vi slapp altså å bli direkte minnet om atombomba på scenen men referansene til vestlig imperialisme og ta-seg-til-rette-mentalitet preger denne oppsetningen i sterk grad. Dette var nok også noe av den bærende ideen hos Puccini da han skrev denne operaen, stormaktene holdt den gangen for hundre år siden på å stykke opp og fordele verden seg i mellom. 

Men jeg syntes i like stor grad som da jeg så denne produksjonen første gang for to år siden, at rikiignok er regigrepet forfriskende og blåser liv i handlingen, men det tar deg ikesom ikke, det går ikke inn i ryggmargen. Løsningen ved at sønnen til Butterfly (Cio-Cio-San) og Pinkerton, her i stum skikkelse av skuespiller Randolf Walderhaug opplever handlingen i selve operaen retrospektivt ved at han ser på gamle fotoalbum og bilder av sine foreldre er som sagt forfriskende og kunne avgjort ha noe for seg. Bobbinett-teppet som stadig gikk opp og ned og hadde med dette å gjøre, forvirret mer enn det avklarte.

Det kan riktignok sies at denne operaen med sine noe usammenhengende deler, særlig på den musikalske siden, ber om en slik løsning. Men selv med mye ellers vakker musikk o sang, lider selve operaen dessverre som helhet av mangel på nerve og dramatikk. Dette preget store deler av førsteakten hvor en i stedet kunne glede seg stort over Hui Hes sang.

Det grepet som er valgt gjør at denne oppsetningen ikke helt ramler totalt ut i fella som en sentimental tåreperse. Det kunne det lett ha blitt, slik operaen fra skapernes side mangler mye dramatisk nerve og innhold. Nå ble det slik at det vi kunne ane av alvor kom klarere fram. Den honnøren skal instruktør Stephen Langridge ha!

Hui He bar som sagt denne forestillingen på tross av de dødpunktene som forelå fra komponists og librettists hånd. Men hun var ikke alene når det gjaldt sanglige pestasjoner. Vi kunne glede oss over samspillet mellom henne og Ingebjørg Kosmo som Suzuki, sælig i andre akt. Også operaens Yngve Søberg overbeviste sterkt i rollen som den amerikanske konsulen. Den italienske tenoren Riccardo Massi gjestet som Pinkerton, uten å overbevise oss i samme grad som de andre nevnte for å være helt ærlig. 

Orkesteret under dirigenten John Fiore har ikke hatt så fryktelig mange dagene på seg før denne premieren. Det lød derfor litt ruskete helt i starten men etterhvert som de spilte seg varme kom også Puccinis herlige musikk til bedre rett.

Rekordtidlig start for operaen og mye å glede seg over ved stemmen til hovedrolleinnehaveren Hui He. Så absolutt vil vi anbefale denne oppsetningen!