Sesongpremiere Den Norske Opera 3.11.2007, Händel: Julius Cæsar (Giulio Cesare in Egitto),Julius Cæsar: Franco Fagioli, Kleopatra: Birgitte Christensen, Sesto: Tuva Semmingsen, Tolomeo: David Hansen, Cornelia: Hege Høisæter, Akillas: Johan Rydh, Nireno: Robert Ogden, Curio: Gregg Santa, Musikalsk ledelse: Rinaldo Alessandrini, Regi: Stefan Herheim
Stor ståhei og mye morro på Youngstorget i disse dager. Den aller siste operapremieren i Folketeaterbygningen fant sted med sesongpremiere på denne oppsetningen av Julius Cæsar fra 2005 og hva hadde ikke vært unaturligere enn å avslutte med den kritikerbejublete og internasjonalt mest omtalte oppsetningen fra Den Norske Opera de siste sesongene?
For bare få uker siden ble instruktøren Stefan Herheim kåret av Opernnwelt som årets regissør i 2007. Denne oppsetningen har sannsynligvis veiet tungt i skålen når denne avgjørelsen ble fattet. For det var ikke bare vår egen presse her hjemme som var kjempebegeistret etter premieren i 2005. ‘En nasjonal sensasjon‘, skrev man den gangen. Men det lød også sterk gjenklang utenfor våre grenser. Det internasjonale innslaget var sterkt til stede hos gårsdagens publikum. Det summet så mye i tysk hvor du enn snudde deg så du kunne for et øyeblikk la deg henføre til statsoperaen i München – hvis det ikke var for alle køene og stresset ved bardisken… En liten bønn til opera-ledelsen: ved en Wagner-dimensjonert forestilling oppstår behov for mat og drikke. Et par enslige sjokoladeutsalg samt den vanlige slåssingen for å komme til bestilling i bardisken er for lite!
Det er et unikum av en forestilling vi opplever. Riktignok svært lang, fire og en halv time, men vi tilgir Händel så gjerne for de wagnerske dimensjonene. Selv om førsteakten avgjort hadde sine døde øyeblikk av heller stillstand, ble det for alvor fart og røre når teppet gikk opp for annen akt – og raskt senket seg igjen.
Fra nå av ble mye av spillet flyttet ut i salen. Sangerne beveget seg mellom benkeradene og gjorde entre’er fra trappehusene bakfra og sang oppe fra balkongen. Levende duer dukket opp og gjorde magiske øyeblikk ved å plassere seg på såvel fioliners som celloers hals, som dirigentens og sangernes skuldre og armer.
Forestillingen er et overkomme av spillopper og festlig underholdning. Glimtvis og særlig i tredjeakt er det også mye herlig sang. Her er ikke spart på effektene. Stefan Herheim har flettet inn et sidemotiv ved denne oppsetningen, nemlig at Den Norske Opera nå er i ferd med å forlate Folketeatret (Verdensteatret som kinoen opprinnelig het) og innta sin plass nede i Bjørvika. En projisering av silhouetten til det nye operahuset dukker opp flere ganger i full scenebredde. Begeistringen var stor da Kleopatra ønsker velkommen til et langbord utstyrt med partivimpler som til en norsk partilederdebatt.
I det hele tatt sitter latteren løst i denne oppsetningen. Publikum morer seg over alle regipåfunnene. Du får likesom ikke tid til å hvile. At Händel egentlig tonesatte et drama i tilsvarende musikalske former, forsvinner totalt i bakgrunnen. Bare de lange ariene blir igjen – og da får vi roen til riktig å nyte musikken og ikke minst den händels’ke barokke rytmikken, noe Stefan Herheim utnytter ved å gjøre discogags med de opptredende.
Det er da vi blir minnet om at på Händels tid var opera- og oratorieframførelser store folkeforlystelser som kunne trekke et langt større publikum enn i dag. At det også foregikk utendørs til en viss grad betø at man måtte sprite opp med effekter og direkte underholdning. Nå var ikke bjørnekamper et fast innslag på Händels operaforestillinger, som det var da Shakespeare’s dramaer ble oppført noen hundre år tidligere, men han måtte likevel ta hensyn til forholdene. Det vil si, ikke gå for fort fram i handlingen. Dette innebærer at omtrent hver eneste frase som synges skal gjentas minst fem ganger om ikke fler, slik at publikum får anledning til å oppfatte hva som skjer. Dramaturgi var selvsagt et fremmedord på Händels tid. Dessverre for oss, men desto bedre for hans operaer som var enormt populære som underholdning i datidens London.
Rollelisten er dominert av kontratenorer og mezzosopraner med unntak av én eneste ren sopran, Birgitte Christensen. Hun sang også i rollen som Kleopatra i 2005 og imponerte nok en gang. Det nye argentinske stjerneskuddet Franco Fagioli sang i tittelrollen. Han var en av i alt tre flotte kontratenorer som opptrådte i denne forestillingen.
Sjefsskurkerollen som Tolomeo ble spilt av new zeeland’ske David Hansen. Han imponerte, for å si det pent. Men størst lykke hadde nok Tuva Semmingsen i gutterollen som Sesto. Rollen som hennes mor Cornelia ble godt ivaretatt av Hege Høisæter. Men i alle rollene var det regipåfunnene og scenegagsene som tok oppmerksomheten, kanskje utenom i sisteakten der særlig Birgitte Christensen fikk anledning til å klemme til med lange og store arier.
Lysekrona, eller det som skulle forestille den, dro oppmerksomheten til seg fra første øyeblikk. Et unikum av et scenemaskineri lå bak. Den kunne illudere alt fra kronblader, til vagina og høye murvelvinger. Et øyeblikk oppsto en kjempesolsikke opp av den og lydhørt lot den seg visne og våkne til kraft igjen til stor jubel i salen. Symbolikken på det siste var ikke til å ta feil av.
Operaen åpnet med samer og skiløpere i beksøm og Selbu-tøy på scenen. Vi skulle umiddelbart fratas alle illusjoner om at vi var i det antikke Egypt. Nå skulle vi inn i operaen – og forlystelsen! Det sang også koret på norsk.
Gagsene var det ingen ende på i dette overskuddet av en regi-forestilling. Det betyr ingen ting at sangen kom i annen rekke, selv om musikksinnslagene var spredt fornøyelig rundt rundt i salen og på scenen underveis. Vi hadde en stor aften.Ta da også med at Henning Høholdtgjorde en lovende innsats som løpeseddelutdeler for Støtt aksjonen mot Tolomeo i annen akt: Redd virkeligheten! Knus Tolomeo!
Dette budskapet om at opera er uvirkelig virkelig hadde Ammerud-oppvokste Stefan Herheim lagt inn i oppsetningen. Herfra går det strak vei ned til Bjørvika og kampen mot vår tids Tolomeo’er: fremskrittspartistene og vårt lokale New York-infiserte havnevesen som vil anlegge havneområde og oppstillingsplass for trailere og containere rundt det nye operabygget. Virkeligheten er ikke lenger unna.
