Premiere Torshovteatret 11.11.2006
Ibsen: Keiser og Galileer. Bearbeidet av Terje Mærli og Oda Radoor
Nicolai Cleve Broch, Nils Ole Oftebro, Sven Nordin, Jan Hårstad, Finn Schau, Espen Løvås, Janne Formoe, Heidi Goldmann, Marika Enstad, Regi: Terje Mærli
To måneder etter Ibsen-festivalen kommer Torshovteatret med dette stykket som utvilsomt må sies å være litt av en begivenhet i vår lille andedam. Dette er det stykket som Ibsen selv anså som sitt hovedverk, men som så å si aldri blir framført. I hvert fall ikke i sin helhet. For undertegnete ble det en rar opplevelse, dette var et stykke så å si uten referanser, med en tekst og en problemstilling som inntil nå var helt ukjent og som en skulle se et så å si nytt Ibsen-stykke.
Keiser og Galileer er ikke mindre enn to hele teaterstykker Cæsars frafald og Keiser Julian. Samlet har det en spilletid på nærmere ti timer, og det er forklaringen på hvorfor man nærmest har sett på det som ‘umulig’. Ibsen skrev det heller ikke direkte for scenen. Riktignok vakte det en betydelig boksuksess da det ble utgitt i sin tid, men framføringer har det heller vært sjeldent med. I Bergen ble det framført en fem timers versjon for seks år siden.
Terje Mærli har derfor klippet og forkortet sterkt med denne versjonen. Han har fått hjelp til bearbeidelsen av Oda Radoor. Derfor er det blitt en to timers forestilling ut av det, litt mer på grunn av et uventet uhell på premieren.
Det er litt av et løft som Torshovteatret står for. Det er som en nesten følte suset av Shakespeare-prosjektet for 25 år siden. Likevel tok det lang tid før vi kom inn i dramaet og ble fengslet av stoffet. Den ikke-planlagte pausen førte faktisk til at vi fikk nødvendig mulighet til å komme stykket på nærmere hold.
Stykket dreier seg om den romerske keiser Julian som levde på 300-tallet. Han har fått etternavnet ‘Den frafalne’ fordi han vendte seg bort fra kristendommen og i stedet lente seg mot en slags nyplatonsk forståelse, med Solguden som den sentrale men med kristendommen som et viktig element. Han var i utganspunktet opptatt av å gi alle religioner like muligheter, ingen skulle stå over andre eller hevde å være ‘den eneste’. I første rekke rettet han seg mot de privilegier religionene, særlig kristendommen, påberopte seg. Presteskapet med sine maktposisjoner sto derfor for ham som en motstander.
Det er i hvert fall slik Ibsen lar det framstille i sitt drama, og slik Mærli/Radoor har gitt det videre til oss. Dette er uten tvil en problemstilling som har usedvanlig stor sprengkraft i dag, ikke minst fordi den episke handlingen mot slutten av stykket er lagt til slettene utenfor Bagdad med referanser til Iran og dagens Israel (Galilea). Den virkelige keiser Julian døde også i kamp mot perserne. Men for å aktualisere dette ytterligere er Persia byttet ut mot Iran i teksten. Dette blir så nært opp til dagens problemstillinger at det faktisk grøsser nedover ryggen på oss. Var Ibsen forutseende eller er det verden som dessverre ikke har beveget seg framover de siste 140 år? Det er ikke vanskelig å se Ibsen som en nåtidsrefser á la Pinter.
Ibsen skrev selv det han hevder å være sitt hovedverk fra sitt opphold i Tyskland bare få år etter at han hadde gjort ferdig Brand og Peer Gynt. Han hadde tumlet med stoffet i mange år og stykket sto ferdig i 1873. Uten tvil har ytre begivenheter i datiden influert ham, den fransk-tyske krigen og kommune-opprøret i Paris i første rekke. Og ikke minst den europeiske idedebatt, særlig i Tyskland.
Men også den fascinerende historien rundt keiser Flavius Claudius Julianus (331-63) måtte ha berørt Ibsen sterkt. Han var keiser bare i to år, hans foreldre var blitt myrdet av hans mer eller mindre gale fetter Konstantius som selv var keiser før han døde i 361. Julian fikk utdannelse i klassisk litteratur, var en fremragende hærfører og etterlot seg en stor mengde skrifter, for det meste i brevs form.
Vi må ærlig talt innrømme at det tok tid før vi kom helt inn i de julianske tankeganger med dette stykket. Forholdene under romersk keisertid på 300-tallet er jo heller ikke så kjent i dag som det kanskje var for nærmere 150 år siden. Ibsen var jo heller ikke alene den gangen om å beskjeftige seg med problemstillinger fra denne tiden.
Men når stykket tar tak brenner det seg inn i deg. Du blir ikke upåvirket av det. Særlig er det klart at denne tilretteleggelsen gjør at du kommer svært nær stoffet og ikke kan unnlate å se paralellene helt opp til vår tid. Har noen enerett på å hevde at de besitter ‘sannheten’? Er toleranse besværlig? Kan man ‘innføre’ toleranse med ytre tvang og keiserlig makt?
Dette er problemstillinger som vi, særlig i siste del, stilles overfor. Stykket dreier seg mer og mer mot det sentrale poenget med Julians forhold til kristendommen inntil han selv blir felt på slagmarken. Ikke av muslimer i stykket, men av de kristne. Dualismen i dette blir et av de sentrale poengene, likesom hvordan Julian mer og mer er i tvil. Må han helt på slutten innrømme at det han har bekjempet hele veien likevel seirer nettopp fordi han kjempet imot det? Er troen sterkere enn alt annet?
Det er i seg selv en prestasjon å legge et så omfattende drama til den lille intime arenaen på Torshovteatret. Stykket beveger seg mellom høylytte deklamasjoner, drap og store stridigheter. Uttrykkene av fysisk vold er ikke rent små. Griseblodet flyter stridt. En scene med svært levende pisking oppe på galleriet kan bli en altfor nær opplevelse for de som ikke tåler synet av blod. Murene faller og gudene tordner med sin vrede, på scenen er det bokhyller og bøker som deiser ned så støvet står høyt.
Så langt synes vi det var svært vellykket, også at skuespillerne kunne bevege seg bak oss og på den måten tok hele rommet i besittelse og involverte oss i det som skjedde. Det vi derimot ikke syntes var helt heldig var Henning Sommeros musikkbiter. Ofte faller handlingen fordi skuespillerne skal deklamere noe som skal forestille sang. Selv om komponisten forsøker å være mest mulig nøytral i sitt tonebilde, er det likefullt altfor mye ‘sommero’sk’ som skinner gjennom. Dette distraherer. Her hadde det vært atskilig heldigere å kunne anvende noe av Arvo Pärts musikk, all den stund han ofte beveger seg inn i en bysantisk klangverden.
Men dette er plukk. Vi lot oss på ingen måte distrahere av at Terje Mærli lar enkelte av skuespillerne opptre i vår tids militærfrakker med fektende pistol. Snarere forsterker dette problemstillingen og gjør stykket nærværende og uhyggelig aktuelt. Det er slik teater skal fungere.
Nicolai Cleve Broch gjør en kjempeprestasjon i hovedrollen som Julian. Han er inne på scenen mer eller mindre kontinuerlig i over to timer. Han har en svært krevende rolle han har men står løpet fullt ut. Imponerende!
Det går for langt å framheve de andre ni aktørene, som nesten alle spiller flere roller av de over 100 som Ibsen hadde foreskrevet. Her innskrenker det seg til litt over tyve. Imponerende hele veien. Igjen fikk vi demonstrert hvordan Torshovteatrets runde arena og tette intimitet kan løfte fram stor dramatikk og involvere oss sterkt i et drama. Men først og fremst er dette levende og uhyggelig nåtidsaktuelt.
