Strålende for Mahler i Madrid

Våre to fremste symfoniorkestre er for tiden på utenlandsturneer. Mens Oslo-filharmonien besøker Tyskland er Bergen-filharmonien i Spania. Attpåtil tar de begge med seg Mahler-symfonier, henholdsvis den niende og syvende.

Onsdag var første dag for Mahlers syvende i Madrid. Strålende kritikker møtte Bergen-filharmonien og Andrew Litton for deres framføring av Mahlers nesten ‘umulige’ syvende symfoni. Attpåtil fant framførelsen sted en kveld både Spania og Norge var sterkt opptatt av fotball i høstgjørma på Ullevål Stadion.

Vi sakser fra anmeldelsen i El Pais:

Mens det i Oslo spilles fotball om den nasjonale stoltheten samlet det seg samtidig spanjoler og nordmenn om Mahler. Heldigvis er der noe for enhver smak! I tillegg ble konsertsalen fylt opp, noe som forteller mye om trofastheten til abonnentene i Madrid-Universitetets konsertserie. Selv om noen kanskje ville klaget over at de ikke kunne ta med seg lommeradio med ørepropper!
 
Bergen er en praktfull by, og som vi nå har hørt, har den også et glimrende orkester. Dets sjefdirigent, amerikaneren Andrew Litton er ikke direkte elegant i sitt kroppsspråk, heller ikke helt klar i sine gester, men over lengre tid har han bevist at han er en dirigent å regne med. Til sammen greier de å skape en svært interessant Mahler. Det var ikke en perfekt Mahler, men hvem er i dag i stand til å gi en Mahlers syvende som kan matche en Klemperer, Horenstein eller den unge Abbado? Det er ærlig talt få: Chailly, Rattle og Inbal på en god dag, kanskje. Den syvende, kan man tilføye, er kjempevanskelig, for ikke å si umulig. Hele Mahler er der: genial, fortvilet, sjelfull, opprevet både i detaljene og i helheten. Humørsvingningene er der hele tiden. De fordrer hårfine innsatser fra hver seksjon i orkesteret. Og BFO er et disiplinert lag som gir alt, med mektige strykere, virkelig modige og presise messingblåsere, smidige treblåsere og en vibrerende slagverkgruppe. Litton vet dette. Og med det som utgangspunkt skaper en han en direkte og dristig Mahler på grensen til ekspresjonisme, nesten uten overganger mellom frasene, åpenhjertig – og mer ildfull enn lyrisk.
 

Selv om det manglet det lyriske raffinement som den syvende også har, så ble den spilt med en avvæpnende ærlighet. Hvis de to første satsene var strålende, og den tredje kanskje mistet litt av intensiteten, så vant han tilbake drivet i den fjerde og femte satsen, for til slutt å sette punktum med en coda som var formidabelt anlagt og overlegent fremført, hvor emosjonene ble helt blottlagt. Man satt igjen med en følelse av å ha overværet en fremførelse som viste en blanding av vilje og et sterkt ønske om å bli hørt, om å demonstrere at her var det en annerledes stemme, og at fra det beskjedne kan det komme veldig gode resultater.
 
Det var ikke en referanse-Mahler, men likevel full av oppriktighet: ærlig og uten juks. Suksessen var fullkommen med et publikum som visste å verdsette innsatsen. Det ble applaudert så mye at Litton gjorde det man ikke bør: Han ga to ekstranummer etter Mahlers syvende, hvor man egentlig bør gå hjem og ta inn over seg over dette verket. Da man gikk ut var det i hvert fall ingen som var opptatt av fotballresultatet!

Artikkelen er oversatt fra spansk av medlemmer av orkesteret og bearbeidet Liv Hege Tveit