Premiere Det Norske Teatret 29.8.2014
Woyzeck, originaltekst: Büchner, bearbeidet versjon av Robert Wilson (originalregi), Kathleen Brennan (sangtekster) og Tom Waitts (musikk og sangtekster)
Med: Hans Rønningen, Silje Storstein, Jan Grønli, Ingrid Jørgensen Dragland, Jochim Rafaelsen, Morten Svartveit, Pål Christian Eggen, Per Schaanning, Lasse Kolsrud, regi: Lasse Kolsrud.
Det er en stor forestilling vi møter på Det Norske Teatret i denne norske premieren på Tom Waitts-versjonen av Büchners klassiske Woyzeck. Forestillingen er stram og fast og selv om den begynner i sirkus-liknende cabaret-stil ender den opp med det klassiske dramaets rystende sluttscene. Så renskåret og stramt er denne forestillingen lagt opp at den glir nesten friksjonsløst over fra Tom Waitts-musikken til Büchners tekst.
For femten år siden hadde Tom Waitts og Robert Wilson stor suksess på Det Norske Teatret med sin oppsetning av The Black Rider. Den forestillingen representerte noe nytt innen den internasjonale teaterverdenen den gangen, det var et forsøk på å kombinere et klassisk drama (eller myte) med moderne virkemidler i form av rockete musikk.
Woyzeck er holdt over samme lest. Her anvender man en av tysk litteraturs mest kjente tekster i en oppsetning med kanskje mere virkningsfull og presis musikk enn i The Black Rider.
Noe av forklaringen kan nok skyldes at irske Kathleen Brennan denne gangen er med i bildet med sine tekster og sikkert også bearbeidelsen av ektemannen Tom Waitts’ bidrag. Sceneversjonen er Robert Wilsons’ slik han gjorde den ved urpremieren i København i 2000.
I det hele tatt, denne oppsetningen er stor. Teateret skal ha all ære av å ha brakt denne versjonen fram til premiere og ha fått et så vellykket resultat ut av den. Mye av dette må utvilsomt tilskrives Lasse Kolsrud som selv deltar i forestillingen som utroperen. Han var også med i The Black Rider i 1998. Han har fått fram den rette blandingen av cabaret og drama etter Robert Wilson’s opprinnelige regi og har kommet fra det på en utrolig bra måte.
Vi må også sette et kryss i taket for de musikalske prestasjonene. Lykkelig må det teater være som kan disponere over slike stemmer som vi møter i denne forestillingen!
Hans Rønningen er nesten som født til rollen som den hundsete og etterhvert forrykte soldaten Woyzeck. Han har musikalitet men ikke minst en kropp og en mimikk som gjør at han glir inn i rollen på utrolig vis. Også Silje Storstein fortjener all ros for den vanskelige rollen som Marie. Også de øvrige medvirkende overbeviser sterkt.
Georg Büchner var forløperen for Brecht. Han skrev dette dramaet, eller rettere fragmentene til det, på 1830-tallet. Han døde av tyfus og fikk aldri fullført det. Men det er likevel blitt et av de tyske teaterstykkene som framføres oftest. Det er til og med laget opera (Alban Berg) over det. Selv var han revolusjonær og oppholdt seg på dette tidspunktet som landsforvist i Sveits. I stykket kommer han med besk kritikk over hvordan samfunnet tramper på soldaten, den lille mann, kuer ham og gjør ham til en gal morder.
Kapteinen, soldatens overordnete, gjør alt han kan for å fornedre og ydmyke sin oppasser. Legen utsetter ham for ubehagelige medisinske forsøk med erter. Tamburmajoren som forfører hans hustru, fullender dette med bokstavelig talt å trampe på den lille mannen.
Hovedinnholdet i Büchners opprinnelige drama kommer tydeligere og tydeligere fram etterhvert som forestillingen utvikler seg. Slutten må igjen nevnes, den er mesterlig lagt opp og fint avbalansert til den øvrige handingen.
Skal jeg ha noe å innvende må det være at blandingen mellom de engelske sangtekstene og den (ny)norske talen ikke alltid er like heldig. Kanskje kunne dette rettes ved å legge ved et bilag over sangene og sangtekstene som er brukt?
Men noen vesentlig innvending er dette ikke. Dette er totalt sett en flott forestilling som fortjener å bli sett av flest mulig!
