Premiere Nationaltheatret 10.9.2014. Strindberg: Et drømspill. Mariann Hole, Jan Sælid, Jan Gunnar Røise, Heidi Goldmann, Anneke von der Lippe, Gisken Armand, Håkon Ramstad, Per Christian Ellefsen, Camilla Wiig Revholt, Peder Arnt Klevrud, regi: Calixto Beito.
Det er en vakker og nydelig forestilling. Men den skjemmes av en instruktør som setter sitt ego foran alt annet.
På annen måte kan man ikke forklare den publikumsforakten han viser ved å blende de som sitter i orkester og parkett med sterkt og lavt motlys så man i store deler av forestillingen har problemer med å se hva som skjer på scenen. Og han viser seksualfrustrasjoner på linje med en 14-åring når han irriterer oss ved stadig å la mer eller mindre nakne kvinnekroper sprade over scenen.
Joda, kvinnekropper kan være vakre og flotte å se på. Men å stadig vekk bruke dette som en spekulativ eller sjokkartet effekt, tyder på noe helt annet. Dette var noe vi var ferdig med for førti år siden. Men 14-åringer blir tydeligvis aldri eldre.
Når det er sagt, det er en forestilling som gjør inntrykk. For mellom sine ego-tripper makter Calixto Beito å formidle en forestillng som er vakker og nydelig. En rekke av scenene blir sittende fast i sinnet. Særlig sistescenen med sine roterende grankvister oppe under loftet er flottt løst med den fallende lyssettingen fra oven.
Fra oven kommer også gudedatteren Agnes for å undersøke menneskenes kår på jorden. Hennes replikk i dette stykket, Det er synd på menneskene er en av Strindbergs mest brukte sitater. Men unnskyld, er dette riktig oversatt? Jeg mener at hos Strindberg het det om männniskan, på norsk blir det i så fall synd på menneskeheten. Det blir i så fall noe større og litt annet!
Strindberg skrev dette sterkt ekspresjonistiske stykket rundt 1900 midt i en tid han for å si det enkelt ikke hadde det så greitt helt selv. I stykket beskriver han en rekke situasjoner for menneskeheten som Agnes opplever. Det er like mye sinnets bilder og sinnets fantasier vi stilles overfor. Litt stygt sagt kan en kanskje si at dette er Strindbergs verden i sterk fyllesjuk tilstand.
Denne fantasien, eller reisen, eller hva-det-nå-er, vil instruktøren beskrive med en rekke bilder som like gjerne kunne være en reise inn i vårt eget indre. Langt på vei opplever vi også dette, og derfor blir instruktørens ego-tripper desto mer irriterende og ødeleggende for opplevelsen når de forekommer.
Mariann Hole i hovedrollen imponerte sterkt. Det er ingen lett rolle hun har fått, men hun kommer fra det på fremragende vis. Jeg må si at det endelig er frydefullt å oppleve en ung skuespiller som mestrer den vanskelige akustiikken under gullbuen så godt som hun gjør. Altfor ofte har vi opplevd at de yngre årganger har hatt vanskeligheter med å tilpasse seg den store hovedscenen og vite hvordan man skal plassere seg eller opptre så stemmen bærer. Men her har vi en ung skuespiller som ikke bare mestrer en usedvanlig krevende rolle, men også de akkustiske utfordringene.
Det er mye bra også å si om de andre medvirkende i stykket.
Noen av bildene kan være fengslende, noen kan etterlate seg et stort innntrykk mens andre kan kalle på smilet, som den noe litt overdrevne slap-stick scenen med utpakking av kjøkkenet.
Det er også noe slikt som til en viss grad trekker ned. Instruktøren veksler for mye mellom det helt platte, sine ego-tripper – og de nydeligste scenene og bildene.
Skjønte ikke bæret av det, sa de faste teatergjengerne idet de forsvant rett over gaten til sin ventende sprudlende. Det gjorde ikke vi heller. Men skal man på død og liv forstå teater?
Men med et teaterbesøk på Calixto Beitos Drømspill lønner det seg i hvert fall å ta med seg skyggelue!
