Premiere Det NorskeTeatret 5.8.2009
Strindberg: Den store landevegen
Sverre Bentzen, Jan Grønli, Silje Storstein, Britt Langlie, Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Morten Espeland, Nils Sletta
Regi: Runar Hodne
Det er én ting som er helt sikkert: hadde det ikke vært Strindberg som sto bak denne teksten hadde den aldri vært framført. For dette er svakt, uhyggelig svakt.
Det er nok hovedgrunnen til at dette siste verket fra Strindbergs hånd aldri før er blitt framført i Norge. Det Norske Teatret skriver norsk teaterhistorie når de i går kunne framføre et Strindberg-stykke for første gang i Norge – hundre år etter dikterens død.
For å være helt ærlig: du behøver faktisk ikke kjede deg, hvor merkelig det enn høres. Heller ikke bli provosert eller forbannet som man gjerne blir i møtet med Strindbergs tekster. Her kan man oppleve det motsatte, nemlig å bli provosert av å ikke bli provosert. Dette er en ny opplevelse med Strindberg. Sånn sett gir i hvert fall oppsetningen et slags engasjement.
Han skrev stykket som det siste han gjorde før han døde. Det lar seg også merke av det. Det er en oppsummering av et langt kunstnerliv. Her møter han situasjoner og personer han tidligere har møtt, både i det virkelige livet og diktningen sin. Stykket er en mørkladen lang filosofering over det eksistensielle spørsmålet: har det vært noen mening med det hele?
Men da han skrev stykket hadde nok mørket for alvor allerede senket seg tungt over hans sinn. Det blir ord, ord og atter ord. Det er mulig at de som kjenner Strindberg godt vil ha en slags opplevelse av dette og alle de gjenkjennelige referansepunktene. Vi hadde det ikke.
Men det utrolige er: det engasjerer på et slags vis. Etter forestillingen opplevde vi det utrolige at stykket hadde satt liv i enkelte av de som så det. Nettopp fordi det ikke provoserte, vekket til debatt eller nye og uvandte tankeforestillinger. Vi er av dem som setter pris på Strindberg nettopp fordi han er så flerbunnet og provoserende. Han befinner seg på flere plan og er sånn sett atskillig mer spennende enn småborgerlige Ibsen, etter vår mening. Han viser oss mennesket med dets svakheter og illeluktende sider på en usympatisk og avslørende direkte måte.
Bare ikke her. Og det kan være provoserende nok i og for seg.
Det er mange fine rolletegninger i stykket. Sverre Bentzen er en av dem.
