Sutringen – typisk norsk?

Sutringen er i ferd med å nå nye høyder. Få dager før det nye operahuset i Bjørvika åpner er dagens aviser i dag fulle av beklagelser over hvor ille operasituasjonen i Norge er. Kjendiser bringes til randen av opplagt forvridning og sitatfusk for å understreke førstesideoppslagene som tendenserer i retning av at aldri har det vært så ille som akkurat nå.

Mens kanskje verdens flotteste operahus står klar til å ta i mot de stort sett kongelige gjestene på lørdag, og statskringkastngen har satt av hele lørdagskvelden for å dekke begivenheten, tuter avisene oss ørene ned med oppslag på oppslag over begredeligheten innen norsk opera.

Det får en til å undres over om sutring er en norsk folkesykdom som later til å være uhelbredelig. Styreleder ved Den Norske Opera & Ballett Ellen Horn gikk ut med den korte kommentaren “sutring” da dette begynte i media i forbindelse med innvielsen sist torsdag. Vi er så enig så enig.

Landet som er det rikeste i verden har aldri hatt det så ille som akkurat nå. Åpningen av verdens sannsynligvis flotteste operahus er en katastrofe. Folk spiser seg mette hver dag og stemmer på det partiet som er for mer egoisme og øyeblikksnytelse. Gaflende pizza klages det i hytt og vær over at verden er så elendig. En svensk rørlegger og spesialist på sveiseteknologi hentes inn for å si oss det vi ønsker, at det slettes ikke er noe i veien med klimaet.

Når det gjeder opera er det mest aktuelle at norske samtidsoperaer ikke fant veien til repertoaret i åpningssesongen. Det er jo beklagelig men man må styre tungen rett i munnen når man samtidig skal felle en dom over den norske operasituasjonen i sin alminnelighet. At det ikke ble åpningsforestilling av Jorden rundt på 80 dager skyldtes rett og slett at man ikke ble ferdig med de tekniske installasjonen som forestillingen krever. Ingen kan klandres for dette, for åpningen ble jo framskyndet et halvt år. Da er det kanskje overivrigheten man skal klandre. Men her har operasjef Bjørn Simensen et klart og forståelig poeng: ville samfunnet godta at et nytt operabygg til noen milliarder sto der i seks måneder og ikke ble brukt?

Og apropos Bjørn Simensen: mye av kritikken rettes personlig mot ham for å bestille ny norsk opera men overse de nye verkene når de leveres inn. Dette er urettferdighet ut av en annen verden. En behøver ikke vanke nede i det nye operahuset annenhver dag – som vi gjør – for å se at denne beslutningen har tatt uvanlig hardt på den personen som vi framfor noen annen kan takke for det nye operahuset. Det henger rett og slett ikke på greip.

En behøver ikke ha inngående kjennskap til kunstens verden for å forstå at en kunstmaler, forfatter eller i dette tilfellet en komponist, har uvanlig sterke følelser for sitt verk. Det er jo mer enn forståelig. Hvor mange ganger har vel ikke forlagene og forlagskonsulentene måttet tåle sterke banneord for refuserte verk? Vi skjønner godt at noen komponister føler seg forsmådd over å ikke bli oppvartet av operasjefen 25 timer i døgnet.

Vi glemmer aldri den gangen en norsk samtidskomponist hadde levert et nytt verk til operasjefen og ble refusert fordi verket krevde framføring av jagerfly og plassering av publikum i Jotunheimen. En viss løssalgsavis brukte en hel side på denne sterke urettferdigheten.

Dagens oppslag sutrer videre. De går til angrep mot kommende operasjef Paul Currans uttalelser om at tysk regiteater ikke er hans gebet. Hans oppsetning ved Maariinskij-teater i St. Petersburg av Tosca vitner heller ikke om dette. Vi er jo ikke helt enig med ham. Vi synes at regiuttrykket som vi har sett ved operaen de siste årene med først Stein Winge og siden Stefan Herheim, fornyer operaen og gjør operabesøket til en spennende og morsom opplevelse. Men la for all del mannen forsøke å gjøre sitt arbeid før man feller en dom!

Norsk samtidsopera er en sak for seg. Besværlig og omdiskutert. Og det skal den være. Levende her-og-nå opera må være omdiskutert, hvis ikke har den ikke mening. Norsk samtidsopera – og samtidsmusikk – er ikke rensket fra spilleplanen i Bjørvika. Det var atskillig verre før. I norsk operas “gullalder” – på begynnelsen av forrige århundre – var det Nationaltheatret som rett og slett ikke hadde ressurser til å ta seg av strømmen av verk fra de norske wagnerianerne, Schjelderup, Selmer, Sinding og fler, og i stedet strømmet disse verkene utover Europa. Men med hånden på hjertet må vi ærlig talt si at situasjonen for norsk samtidsopera i dag slettes ikke er ille. Nye verk – og gjerne i nye sammenhenger – oppføres mange steder og CD-utgivelsene florerer.

Men hvorfor all denne sutringen nå? Det er jo riktig å påpeke at det alltid kan gjøres mer for samtidskunsten – og opera som skapes her og nå. Men la oss for all del holde tunga rett i munnen. Vi har ingen grunn til å være leie oss for operasituasjonen i Norge akkurat nå. Snarere tvert imot.

I en annen riktignok mer edruelig avis, slåes det til lyd for mer kommersiell bruk av det nye operabygget. Musical er tingen! Her brukes den administrative sjefen for Gøteborg-operan som sannhetsvitne. Med sin næringslivsbakgrunn påpeker han at denne operaen neppe hadde overlevd hvis det ikke hadde vært for musicaler. Helt riktig. Men Gøteborg er rett og slett ikke Oslo. Spiller man musicals ved Kungliga Teatern (operaen) i Stockholm? Eller Covent Garden? Eller den finske nasjonaloperaen? Eller Maariinskij-teatret? Eller La Scala? Eller statsoperaen i Wien? Eller Metropolitan?

La oss rett og slett slå fast at jo bedre det går jo mer vil det sutres. Folk vil klage og klage i takt med tilstandens suksess. Vi skal ikke helt lukke ørene for at opera skal være omdiskutert og i brennpunktet. Men la oss ikke styre tilværelsen vår fullstendig på premissene til Fremskrittspartiet!