Svarteper

I Mariss Jansons‘ bombastiske kunngjøring om avskjed med Oslo-filharmonien lå det en retrettmulighet: Hvis det var mulig å gjøre Oslo Konserthus til et akseptabelt spillelokale og samtidig bedre de håpløse samarbeidsforholdene med det kommunalt eide konserthuset, kunne han likevel vurdere å fortsette.

Nå foreligger Konserthusets svar – og dermed er det bare å konstatere at Mariss Jansons er tapt for Norge. Til en tienddel av hva det sannsynligvis ville koste å bedre de akkustiske forholdene sier Konserthuset seg villig til å investere i tiltak. Med den uttrykkelige forutsetning at Oslo-filharmonien må betale sin del av kostnadene og at husleien selvfølgelig må oppjusteres til å dekke kostnadene.

God dag, mann Økseskaft! ville man kanskje sagt over denne besynderlige men helt kommunalt logiske forståelse av prinsipper for husleie og utleieansvar. Overført til andre forhold ville det bety at hvis du i din nybygde OBOS-leilighet mente å ha krav på varmtvann, var borettslaget bare interessert i å skaffe deg det hvis du betalte din del av kostnadene og samtidig var enig i at husleia gikk opp.

Besynderlig jus

Slik besynderlig jus er det vi utsettes for i denne saken. Og da er det på sin plass å karakterisere det for hva det er: et svarteperspill hvor utleier – les, Oslo Kommune – ikke er villig til å påta seg noe som helst ansvar eller skyld for mangelfulle forhold. Og hvis man i det hele tatt skulle gjøre noe for å rette på dem, måtte de som klaget finne seg i å betale sin del av kostnadene.

Men kritikken rammer like gjerne statlige myndigheter. Hvorfor har ikke Kulturdepartementet noe ansvar for symfoniorkestrene i landet på lik linje med museer og teatre? Hvorfor skal Nationaltheatret og Nasjonalgalleriet få bevilget midler til drift, vedlikehold og investeringer i eget hus mens Oslo-filharmonien ikke får det?

Mariss Jansons ville gått – uansett?

Nå kan man si at sjefsdirigenten ville forlate Oslo-filharmonien uansett, og at utspillet om akustikken bare var et direkte påskudd til å gå.

Til dettte er å si både ja og nei. Mariss Jansons har vært tilknyttet orkesteret i svært lang tid, mer enn noen annen toppdirigent i verden i moderne tid. At han før eller seinere ville forsvinne er noe man har innsett forlengst. I Aftenposten i fjor høst varslet han også om at han ville forlate symfoniorkestrene både i Oslo og Pittsburgh for kanskje å ofre seg for noe annet, som opera.

Men at han ville ha flere sesonger foran seg med Oslo-filharmonien er en annen sak – hvis ikke Konserthusets bråkete og uregjerlige ventilasjonsanlegg holdt på å ødelegge et helt CD-opptak den ulykksalelige lørdagen for litt over tre uker siden.

Ansvaret

Dermed gjenstår det faktum at en av verdens fremste orkesterledere forlater Oslo fordi byens myndigheter ikke var voksne nok til å forstå hvilken enorm betydning han har for landets musikkliv. Denne kritikken gjelder også de statlige myndigheter.

For det er ikke Konserthusets administrasjon og styre som alene er å bebreide for miséren. De har gjort hva de har mulighet til å gjøre, innen de rammer de kan. Bak dem står en eier, Oslo Kommune, som synes svært bekvem i rollen som fullstendig uvitende og uten ansvar for den oppståtte situasjon.

De kan dekke seg bak den ansvarspulverisering som ligger i at Oslo Konserthus er et eget aksjeselskap, riktignok eid i sin helhet av Oslo Kommune. Derved kan alt ansvar overføres til det stakkars styret som hverken kan disponere over skatteinntekter eller omprioritere milliardbudsjetter.

Men denne kritikken rammer like gjerne regjering og Kulturdepartement som glatt overførte ansvaret til Oslo Kommune i sin tid for nettopp å unngå å komme opp i en situasjon som den vi er inne i nå.

Den taushet de offentlige myndigheter har omgitt denne saken med viser at de er revnende likegyldige. At Norge mister en musikerpersonlighet av dimensjoner som vi aldri før har hatt – og neppe vil få senere – synes helt uten betydning for dem. Det hjelper lite å slå seg på brystet med Ole Bullog Edvard Grieg. Ingen av dem har hatt så stor betydning for det nasjonale musikklivet og utrettet så mye for det som Mariss Jansons. I internasjonal anseelse rekker de ham engang ikke til ankelen, a-moll konserten til tross.

Derfor gremmes vi overfor det svarteperspill vi er vitne til nå. Det er uverdig, smålig – og løser ingen problemer. For de akkustiske problemene vil fortsatt være der. Men uten en Mariss Jansons som primus motor for Oslo-filharmonien. At han forlater sin post på grunn av noe slikt er mer enn en skandale.

Det bringer stor skam over våre ansvarlige myndigheter.