Tore Pryser er historiker og er blitt særlig kjent for sitt kritiske blikk på framstillingen av okkupasjonen 1940-45 og norsk krigshistorie. Han mener at svart-hvitt tegningen er altfor kategorisk og at uskyldige rammes.
Her er han ute med nok en bok om dette. Denne gangen vil han belyse sider ved okkupasjonen som har vært lite kjent, nemlig spionene og dobbeltrollene. Eller dobbelt dobbeltrollene. Det er som tittelen sier, en gråsone for i mange tilfelle befandt mange av de personene han nevner seg bokstavelig talt i en gråsone, mellom den ene og den andre part. I ettertid kan det også være vanskelig å skille disse to helt i følge ham.
Tore Pryser: Svik, gråsoner og heltemot, Svein Sandnes Bokforlag 2018, 250 s.
Mange nordmenn flyktet til Sverige under krigen. Men det var også mange som dro dit frivillig som nazispioner. Eller var de det?
Det som er interessant ved det materialet som Pryser trekker fram er at det definitivt ikke kan sier hverken ja eller nei til dette. Mange var dobbeltagenter eller skiftet side flere ganger. Eller du kunne blitt tatt til fange på østfronten og nærmest tvunget til å arbeide for russerne, noe som det var flere tilfelle av. Eller motsatt.
Tore Pryser skal ha ros fordi han i flere bøker har tatt til motmæle mot den offisielle norske historieskrivingen etter krigen med den sterke klassifiseringen av helt og fiende, svart og hvitt. Han mener at det er ikke fullt så enkelt og peker på Jens Chr. Hauge, den militære lederen av hjemmefronten, som en sterk årsak bak dette. Han ville omgi seg med «heltene» i etterkant, etterlate seg en historie i sitt eget bilde og en følge av dette ble at det også ble lagt sterke føringer i historien.
Han trekker fram en rekke eksempler på dette, bl.a. ved at kollegaen historiker Lars Borgersrud i sin tid ble nektet adgang til offisielle arkiver. Dette kan trekkes videre, f.eks. i beskyldningene mot Asbjørn ‘Osvald’ Sunde, den fremste av våre motstandshelter, for å være russisk spion. Osvald hadde sin egen sabotørgruppe, styrt av Wollweber-organisasjonen og dermed underlagt Moskva, før og under krigen. Selvfølgelig må han, som alle andre, finne seg i at det blir satt et skarpt søkelys på ham, men konklusjonen er ikke nødvendigvis gitt på forhånd.
Av alle de eksemplene Pryser nevner kommer han heller ikke forbi Gulosten, brennevinssmugleren som ble en effektiv likvidatør for Hjemmefronten, men som både før og etter krigen måtte finne seg i å vandre inn og ut av fengselet for simple forbrytelser.
Norge er jo ikke større enn at når man roter i materiale som dette og menge navn virvles opp, kan det også hende at du selv finner svar på spørsmål om naboer og kjente som du har undret deg over. Et slikt tilfelle var for meg den østerriske kommunisten Neumayer. Hans historie er fascinerende og nok et eksempel på at under en krig skal man være forsiktig med å dele ut heltemedaljene – og omvendt. En nær venn av meg har påtalt min automatiske ordbruk som ‘typisk tysk’. Selv var han like mye tysk som norsk, men vokst opp i Berlin fordi nordmennn ikke kunne akseptere en norsk kvinne som bodde sammen med en tysk soldat selv om han jobbet illegalt med livet som innsats og forsynte Hjemmefronten med mange opplysninger.
Men jeg må innrømme at jeg på tross av mitt ofte villfarne språk var rett nok i hodet til tidlig å få et inntrykk av at en av våre største motstandshelter pga. sin utagerende eventyrlyst like gjerne kunne falle ned på den andre siden. Det var tilfeldigheter som gjorde at Max Manus ikke fikk samme ettermæle som stornazisten Per Imerslund som også hadde på agendaen sin å foreta et attentat mot Qusling.
Derfor trenger vi historieforsking og bøker som dette. Mine sterkeste anbefalinger!
