Svimlende noveller

Jeg tror ikke jeg var den eneste som fikk bakoversveis av Herbjørnsruds novellesamling “Blinddøra“, og jeg er vel ikke den eneste som ikke ble overrasket over at “Blinddøra” endte opp i oversettelser og i nominasjoner til blant annet Nordisk Råds Litteraturpris.

Denne samlingen inneholder også tre noveller. Den første handler om en gammel kvinne som ligger på dødsleiet hjemme på slektsgården. Hun ligger i en seng der hun og flere slektsledd er født og har født, og hun ser tilbake på et langt liv som odelsjente. Kvinnen er mett av dage, men ikke mett av undring over menneskets plass i naturen. Opplevelsene hennes og tilbakeblikkene er naturmystiske. I slutten av novellen blir språket konkret oppløst samtidig som kvinnen trekker sine siste sukk. Bokstavene renner nedover siden og ga assosiasjoner til regndråper eller solstråler slik de brytes gjennom løv og buskas.

Den andre novellen handler om to naboer. Begge bor på gårder like ved skogen og begge driver en kunstnerisk aktivitet ved siden av rollen som gårdbruker. Hovedpersonen får det for seg at naboen driver med noe unevnelig, noe ulovlig og har vanskeligheter med å godta det og i det hele tatt definere hva i all verden det unevnelige er og hvorfor det bringer fram så sterke følelser i han selv. Det viser seg at det er hans egen skam som han anser som unevnelig og ulovlig. 

Novellen er ikke behagelig lesning, men preget av en uforløst thrillerstemning og oppgjør med moralske tabuer.

Novellen “Bent Klyvers lyseste besettelse” handler om en mann i trettiåra som har blitt forlatt av kone og barn. Han gir inntrykk av å være inne i en manisk periode, har masse energi men ikke noe spesielt å rette dette overskuddet mot. Bent Klyver lengter etter et eget Sted der han kan kjenne seg hjemme og i tilfredsstilt ro. Det viser seg å være alt annet enn enkelt for en mann som ikke blir knyttet til mennesker i virkeligheten. Han klarer ikke å forholde seg til kvinnene i sitt liv og tenker på dem som én sammensatt kvinne. Det er denne imaginære og eklektiske personen han kjenner seg hjemme hos.

Skam, relasjoner og naturmystikk er typiske motiver i disse novellene. Herbjørnsrud fletter mystikk og overnaturlige myter, eller fenomener, inn i et kjent norsk, og kanskje traust, landskap. Noen steder er tekstene hans magisk-realistiske, men hans beskrivelse av skam og skyld gjorde at jeg fikk et godt innblikk i personene og ikke bare i omstendighetene. 

“Vi vet så mye” kan anbefales på det absolutt varmeste, men les den når du har overskudd for den krever mye.