Kulturnyheter

Ut i verden på stemmebåndet

Mens unge yrkesaktive haster rundt med bærbare PCer eller jobber innen service eller omsorg eller andre jordnære yrker, står enkelte og synger 1700-talls opera på en scene langt nede i Sentral-Europa. Hvordan får en norsk ungdom til noe sånt?

Ann-Helen Moen synger denne sesongen ved Operaen i Graz i Østerrike. Her er hun fotografert utenfor Wiener Staatsoper - en fremtidig arbeidsplass mon tro? Foto Anne-Lise Heitmann
Ann-Helen Moen synger denne sesongen ved Operaen i Graz i Østerrike. Her er hun fotografert utenfor Wiener Staatsoper – en fremtidig arbeidsplass mon tro? Foto Anne-Lise Heitmann

Ann-Helen Moen, Molde-jente litt over de 30, har sunget seg til Operahuset i Graz i Østerrike der hun for tiden synger rollen som La Marchesa Violante i Mozarts opera La finta giardiniera. I januar er det premiere på Mozarts Don Giovanni der hun skal gjøre rollen som Donna Elvira. KULTURSPEILET møter henne i Wien, i et svært tradisjonsrikt hotell rett ved den enda mer legendariske og tradisjonsrike Wiener Staatsoper, og plasserer henne i en elegant salong så hun kan øve på rollen som operadiva. Det viser seg å være en rolle hun har hatt svært få muligheter til å innstudere foreløpig, veien til operaen i Graz har ikke nettopp gått gjennom elegante wienersalonger.  

Ann-Helen Moen er ikke den eneste norske sanger ved utenlandske operahus, en rekke unge, norske talenter gjør karrierer ute for tiden. Men hvordan kommer man til en jobb ved en utenlandsk operascene?  

-Det spør jeg ofte meg selv om også. Hvilke valg har jeg tatt for å komme hit? Først og fremst dreier det seg i utgangspunktet om å velge seg selve yrket og dette livet så helhjertet at det ikke er noe annet man heller vil, for det er en lang og krevende utdannelse og hardt arbeid. Deretter dreier det seg om de valgene man tar underveis, og der ligger det mange tunge overveielser.  

Å velge et yrke som operasanger er i seg selv et risikabelt valg, for bak hver suksess står det mange som aldri får noe gjennombrudd. Men har man først nådd scenegulvet, har yrket som operasanger en del fortrinn for den som vil ut i verden. Musikken så vel som kroppsspråket er internasjonale språk, mens hovedspråkene innen opera er tysk og italiensk. Har en sanger først studert inn en rolle på originalspråket, kan man synge den på hvilken som helst scene verden rundt. Av samme grunner er det tilsvarende mange om beinet i den internasjonale operabransjen.  

– De vanskeligste valgene er å velge noe bort. For min del ligger det vanskeligste valget tre år tilbake i tid, da jeg hadde sagt ja til å gjøre Eliza Doolittle i Molde,  min barndomsby, og deretter befant meg i den situasjonen at dette kolliderte med at jeg kvalifiserte meg til Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse I Oslo. Helga Botten hadde heldigvis anledning til å ta over, men det var fryktelig tøft å ta den telefonen.  

Som kjent resulterte deltagelsen i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse i 1999 at Ann-Helen Moen ble kåret til beste norske deltager. Deretter gikk det slag i slag med oppdrag og jobber med de fleste norske orkestre og konsertscener, inntil det neste store “løftet” som var kvalifiseringen til Belvedere-konkurransen i Wien. I denne desidert største musikkonkurranse i verden, med 3000 påmeldte og 150 utvalgte, ble Ann-Helen både tildelt en spesialpris og internasjonalt “oppdaget”.  

Karen Stone, som da var operasjef i Köln, kom bort til meg og inviterte meg til prøvesang. Hun hadde ingen ledige engasjementer i Köln, men derimot var hun selv på vei til stillingen som intendant ved Opernhaus i Graz, og spurte om jeg ville være med. Slik kommer ofte sjansene i denne bransjen. Selv om de fleste jobbene gjerne oppnås gjennom auditions, er det viktig å bli sett og hørt i store, internasjonale konkurranser. Ikke desto mindre er det en tosidig sak, for har man en dårlig dag, har man tapt alt. Dessuten er det kostbart å reise rundt og delta i konkurranser.  

Selv om Ann-Helen Moen har jobbet som sanger ved siden av utdannelsen ved Griegakademiet i Bergen og Operaakademiet i København, føler hun at hun først nå virkelig har begynt sin karriere. I Graz har hun engasjement for sesongen 2001/2002, med kontrakt på tre operaroller pluss en Liederabend den 26. november og en konsert som hun allerede har gjort.  

– Jeg har lyst til å gi meg selv 10 år i utlandet. I Graz liker jeg meg veldig godt, og føler meg virkelig som en del av en stab. Die Grazer Oper er på en måte scene nummer to i Østerrike, en scene hvor man de senere år har skullet gjøre alt annerledes og hvor det har vært mange eksperimentelle oppsetninger. Karen Stone har stått for en snuoperasjon som er blitt svært vellykket, og Grazoperaen er i år blitt kåret til Opernhaus des Jahres. Vi er 80% nye sangere her, fantastiske kolleger, og det er en priviligert situasjon å jobbe i.

Karen Stone har også engasjert norske Stein Winge som regissør for Tschaikowskys opera Eugen Onegin, som hadde premiere den 6. oktober og har høstet svært gode kritikker både fra presse og publikum. Det kresne Graz-publikummets dom er at nå kan de endelig gå i Operaen igjen. Men hverdagen for en sanger ved dette operahuset – hvordan er den?  

Moen_2

Håvard Stensvold og Ann-Helen Moen i Don Giovanni på Den Norske Opera forrige sesong, foto: Erik Ber
Håvard Stensvold og Ann-Helen Moen i Don Giovanni på Den Norske Opera forrige sesong, foto: Erik Ber

– Arbeidskrevende – med lange dager. I innstuderingsperiodene – mens en rolle øves inn – er arbeidsdagen fra 10-14 og 18-22, så det blir ikke mange timene til å gjøre andre ting. Søndager og mandager har vi derimot fri. I forestillingsperiodene kan det imidlertid være pauser med flere dager fri i strekk, slik som nå hvor jeg er i Wien og har besøk av familien fra Norge. Men hverdagen er beinhard, og slik er det overalt, det skal man være klar over når man velger dette yrket. Man får så mange trøkker både fra coucher og dirigenter og regissører at man må være svært målrettet for ikke å miste motet. Men så kommer oppturene, og da er det verdt det. Når premierekvelden kommer, er man som en sirkushest med sagmugg i nesen, og tenningen er der igjen som aldri før. Da vet man med seg selv at man har valgt verdens mest spennende yrke!  

Men helt alene er den unge sopranen ikke – det å ha en god agent er viktig både for å få engasjementer og som støtte.  

– Jeg er veldig glad for å ha min agent som også fungerer som en rådgiver i det praktiske. Det gjør også pedagogen min i København, Susanna Eken, som også råder meg med hensyn til hvilke roller jeg bør jobbe med. Uten disse hadde det vært alt for tøft å stå alene i et yrke som dette.  

Det er ikke fritt for at Ann-Helen også finner mye backing og felles interesser i kjæresten som også er musiker, og som spiller barokkfiolin i den nystartede kvartetten Baroque Fever i København.  

– En riktig sprek kvartett! Det skjer så mye spennende innen barokkmusikk, jeg håper de får anledning til å spille i Norge også snart. I København settes barokkoperaen Julius Cecar opp med Concerto Copenhagen denne sesongen. Får håpe Norge snart følger. Jeg skulle gjerne slå et slag eller to for barokkopera i Norge!  

Selv om musikken er Ann-Helens altoppslukende intersse her i livet, får hun sammen med kjæresten også dyrket en annen, men noe smal interesse, nemlig fluefiske.  

Sammen med ham og faren min elsker jeg å dra på fluefiskerturer om sommeren, helt til det blir mørkt om kveldene og flaggermusene kommer ut! Ellers er jeg fryktelig sosial og elsker å være sammen med venner, så det vil nok ha betydning for hvor jeg slår meg ned i fremtiden. Barn og familie er jo også noe jeg begynner å tenke på. Etter studieårene i København, er “hjemme” for meg nå blitt alle de skandinaviske landene, så når det gjelder å komme hjem, får vi se hva fremtiden bringer.  

Ann-Helen ser lyst på opera-kunstens utsikter både i Norge og resten av Skandinavia, og gir mye av æren til gode lærekrefter. Selv har hun studert med både Ingrid Bjoner, Håkan Hagegård, Judith Beckmann og Peter Berne.  

– Det er mange unge, nye og gode sangere som kommer nå, så jeg tror vi er sikret gode sangere i årene fremover. Dette skyldes ikke minst et solid lærerapparat på norske utdannelsesinstitusjoner. Vi har verdifulle lærerkrefter, og jeg synes jeg har gått hos gode pedagoger. Men konkurransen vil bli hard, og her er det viktig at lærerne tar ansvar for at ingen bruker mange og kostbare år på et yrkesvalg hvor de ikke vil nå opp. Det er sikkert ikke populært å si, men like fullt en realitet man ikke må stikke under en stol.  

I et internasjonalt perspektiv merkes nok dette enda tydeligere. Vi drar Ann-Helen med ut i wiernerkvelden til fotosession utenfor ærverdige Staatsoper. Skal vi vedde på at vi får høre henne på denne scenen innen de 10 årene er gått?

Sjekk også

“FINE FOLK = FINT RESULTAT”

Alt tyder på at den nye norske komedien 37 1/2 var en morsom film å …

Påskens musikk: Wagners Parsifal

Påske er høytid, og noe musikkk hører mer enn noe annet påsken til. Mens Bach …