Symboltungt, mørkt og dystert

Symboltungt, mørkt og dystert: Det er jo ikke nødvendigvis sagt at opera skal være underholdning, tant og fjas. Livet er litt mer enn underbukser og løyer.

Denne oppsetningen naglet deg fast med sitt underforliggende drama, sin stilisering og sitt mørke alvor. Det ble en kveld hvor ord som symbolrikt og dystert får positiv og bærende verdi. Debussys opera utspiller seg på et gammelt slott. Her er det mørkt og klamt, det stinker av forfall og død i krokene.

Den Norske Opera & Ballett 7.4.2017  Debussy: Pelléas og Mélisande, med:  Edward Nelson, Susanne Hurrell, Paul Gay, Randi Stene, Anders Lorentzon, Ludwig Lindström, Aksel Johannes Skramstad Rykkvin, Operaorkesteret, dir.: Karl-Heinz Steffens, regi: Barbora Horáková Joly

Debussy som operakomponist! Ja, det var virkelig en av de store overraskelsene. Etter å ha blitt matet i alle år med Golliwogg´s Cakewalk og liknende er det besnærende å høre en opera av en komponist som ellers lar seg høre gjennom mer introvert og direkte søt musikk. For det Debussy her viser er at han fullt ut kunne matche en komponist i hans samtid som sin like i den dramatiske operakunsten – og det var en Wagner som hadde gått ut av tiden ikke lang tid før Debussy satte i gang med komponeringen av sin opera.

Musikkspråker er rikt og spennende og byr på en nesten uendelighet av skjulte detaljer. Antydninger innen klangverdenen får tankene til å gå til Wagners ledemotiv, men der hans tyske kollega var lang og omfattende og skal ta med seg hele verden og dens forhistorie, er Debussy nesten bare forsiktig antydende, assosiasjonen ligger i selve akkordsforbindelsen, tonenes klang, farge og dynamikk.

Det er første gangen Debussys opera etter Maeterlincks drama framføres her hjemme. Debussy skrev denne operaen i løpet av 1890-tallet. Den ble første gang framført i 1902. Det er et drama mettet på symbolikk hvor det veksler mellom en drømmeverden og en virkelig verden. Dette flyter sammen i det som kan oppfattes som en slags handling – to menn, en kvinne. Hva er virkelig og hva er drøm? Rundt dette befinner dramaet seg.

Det forekommer ingen arier i tradisjonell forstand. I stedet oppstår en klangverden som er fascinerende. Musikken er nærmest flytende og antydende. Mystisk på sitt vis, men samtidig svært stemningsskapende. Operamusikk i tradisjonell forstand er det i hvert fall ikke.

Den tsjekkiske instruktøren Barbara Horákova Joly jobber tett ved operaens faste gjesteinstruktør Calixto Bieito og hun var med da War Requiem ble prøvd fram her  i Bjørvika tidligere i sesongen. Hun er et av de lysende navnene blant unge operainstruktører. Her får hun bryne seg på en selvstendig oppsetning med et utgangspunkt som ikke er av de altfor enkle.

La oss si det med en gang: overfor oss var dette absolutt vellykket! Måten å løse scenene på, ved stilisering og personer som beveget seg eller sto stille tilsynelatende uten mål og mening, skapte denne illusjonen av uvirkelighet som dramaet tilstreber. Dekorasjonen ved Ralph Myers må også ta sin del av æren.

Av de medvirkende merket vi oss særlig den franske bass-barytonen Paul Gay. Han dominerte scenen, ikke bare med sin kraftige stemme men også fysisk, Også Susanne Hurrell som Melisandé må få med seg noen ord. Spinkel av skikkelse, men kraft i stemmen! Og vi må jo si at det var hyggelig å se Randi Stene på scenen igjen.

Operaens nye musikksjef Karl-Heinz Steffens ledet denne premieren som han gjorde med Fidelio sist helg. Det er unektelig et visst sprang mellom Beethoven og Debussy. Men her fikk Operaorkesteret vist seg fra sin absolutt beste side!