Premiere Nationaltheatret 9.2.2002
William Shakespeare: Hva dere vil (Helligtrekongersaften)
Melikka Melani, Christian Skolmen, Morten M. Faldaas, Thorbjørn Harr, Even Lynne, Trond Høvik, Anders T. Andersen, Eindride Eidsvold, Bjarte Hjelmeland, Gisken Armand, Marit A. Andreassen
Tidligere hadde vi mandagsklubben på TV, nå har vi også fått torsdagsklubben. Nationaltheatret melder seg på karusellen med sin Shakespeareklubb.
Vi gikk på en premiere på Nationaltheatret og så et show signert Bjarte Helmeland. Når teater blir ren forlystelse kan man si at det er i Shakespeare’s ånd med bjørnekamper og annet.
Men da ligger teateret også åpent. Grensen kan være vanskelig å overholde. Det blir farlig nær platthet hvis man ikke evner å balansere.
På Nationaltheatrets premiere på Shakespeare’s Helligtrekongersaften var i hvert fall en av forutsetningene til stede. Stykket var gitt en helt ny drakt med hyppige referanser til aktuelle begivenheter. Også fra publikumssiden var det tydelig mindre vekt på oppstyltethet og selvhøytidelighet. Spebarnsgråt på en Nationaltheater-premiere ville få det gode borgerskap til å gå av hengslene for bare kort tid siden. I dag faller det nesten naturlig.
Men Nationaltheatret er ikke heldig med denne Shakespeare-oppsettingen. Mest av alt skyldes det instruktøren Ragnar Lyth som ikke har hatt noen fast hånd med alle innfallene som stykket inviterer til. Det overlates for mye til skuespillerne og deres evne til å improvisere. Enkelte, som Marit A. Andreassen, mestrer denne balansegangen helt utmerket. Eindride Eidsvold står for kveldens flotteste prestasjon der han i innbilt maskulinitet sprader rundt i t-skjorta. Andre beruser seg i denne muligheten til å lage show og blir nesten hemningsløse i sin iver på å ha hele Nationaltheatrets salong til stede på sitt talk show.
Gisken Armand gjør en flott figur som den elskovssyke Olivia og herlig er hun i svart drakt på motorsykkelen.
Bjarte Hjelmeland er en utmerket skuespiller, flott improvisatør og en helt habil c&w-sanger. Men her har ikke instruktøren helt maktet å styre hans oppkomme av boblende ideer, viltre innfrall og herlige ordspill i rollen som klovnen Fabian Fest. Det blir for mye show ut av det, selv om salen gir stor respons på hans parodier. Det blir som å beruse seg i sin egen magi, ut forsvinner Shakespeare og de øvrige aktørene, inn kommer Bjarte Hjelmeland og hans kasse-gitar.
Man har forsøkt seg på å gi Shakespeare en moderne og ny vri før. Mange vil huske Anne Marit Jacobsen og Geir Børresen på Amfi for litt over tredve år siden. Her satte man Helligtrekongersaften inn i en moderne og vellykket hippisetting. Mange vil nok også huske den mer tradisjonelle hovedsceneoppsettingen i 1976, også her med Anne Marit Jacobsen. Den eneste likheten med dagens oppsetning var motorsykkelen.
Ideen med denne oppsetningen er god. Den skipbrudne Viola blir en illegal flyktning som må streve etter å holde sin kjønnsidentitet og virkelige person hemmelig. Det er ikke før tvillingbroren Sebastian opptrer før maskene faller og hemmelighetene avsløres. Dermed kan oppsetningen få en dagsaktuelitet som både i Norge og Sverige kan gi den meningsfullt alvorsbunn.
Men unge svensk-marokkanske Mellika Melani i dobbeltrollen som tvillingsøsknene har bokstavelig talt problemer med å finne sin identitet på Nationaltheatrets scene. Dessuten svikter Ragnar Lyth i sitt opplegg. I stedet for å kjøre linjen helt ut, velger han å beholde Shakespeare som han er i avslutningsscenen og vi får plutselig et helt annet stykke tredt ned over oss. De intrigene og forviklingene vi har opplevd underveis skal få sin naturlige forklaring – men forklaring på hva?
Det er mange herlige enkeltscener og minnesverdige detaljer i denne oppsetningen. I de mange gags og innfall går neppe noen fri, her spilles det på Nationa-a-althea-a-atret og Per Aabel såvel som Fr.p.politikere. Men denne sprudlingen har likesom ingen ende, det blir som å åpne opp for talk show med referanse til Shakespeare.
The Bard tåler nok dette, men det spørs om Nationaltheatret gjør det. Mer enn noe annet skulle vi ha en fulltreffer på hovedscenen akkurat nå. Nå er det meste forsøkt, de fleste uhell har skjedd, og selv svært severdige forestillinger spilles med lite folk i salen. Det er jo en trøst at det var mye unge folk på premieren og at en oppsetning som dette har klart sterkest appell til de yngre årsklasser. Man kjeder seg i hvert fall ikke.
Men dette bør være et alvorlig varsko for den unge teatersjefen Eirik Stubø. Mestrer han ikke helt å holde formene som en stor hovedscene inviterer til? Her har han til rådighet landets fremste ensemble og ressurser som et nesten hvilket som helst annet teater bare kan drømme om. Likevel går det skeis gang på gang. Makter han ikke å stramme tøylene på skikkelig vis? Det virker som om han beruses av hvilke muligheter han har for hånden.
Teatret har frisket seg opp fra publikumssiden. En disk nede i publikumsområdet ved parkett inviterer til et vennlig glass uten å gå beina av seg og stå i knuffende køer i publikumsfoajeen. Men hva var meningen med lyssettingen av gullbuen og blålys på det store takmaleriet? Klart tiltalende med lys, men var den grelle fargeblandingen en mislykket del av dobbeltbunnen i denne mindre heldige Shakespeare-oppsetningen?
