Premiere Den Norske Opera Bjørvika 6.3.2010 Wagner: Tannhäuser – og sangerkrigen på Wartburg, med: Gary Lehman, Elisabet Strid, Judit Németh, Magne Fremmerlid, Geert Smits, Kjell Magnus Sandve, Eirik Roland Egeberg-Jensen, Ketil Hugaas, Svein Erik Sagbråten, Amelie Aldenheim, Thale Bergsaune, Sabine Gross, Kari Lise Høgseth, Tone Kristin Aasen, Musikalsk ledelse: Christian Badea, regi: Stefan Herheim, scenografi: Heike Scheele

Det ble skrevet historie i Bjørvika i går kveld. Premieren på Tannhäuser innebar en milepæl i norsk operahistorie. Vi kan også trygt slå fast at dette var den største operaoppsetningen som har funnet sted noengang i Norge og en operabegivenhet som bare kommer opp mot åpningsforestillingen for to år siden.
Og vi kan ikke minst konstatere at den kanskje noe overambisiøse – trodde noen – målsetningen som tidligere operasjef Bjørn Simensen en gang formulerte om at Den Norske Opera skulle bli en ledende europeisk scene for operakunst, nå er svært nære målet. Nå er det ved hjelp av et formidabelt flott hus, en vanvittig god akkustikk og en fantastisk sceneteknikk parret med ypperlig musikk, fremragende sangere og en fantasiskapende instruktør.
Endelig folder den nye operaen ut vingene for alvor. Med Wagner og Europas kanskje mest spennende regissør for tiden, Grorud-gutten Stefan Herheim, var det klart for fem timers fest i Bjørvika i går. Og det ble litt av en fest! Hele den første timen, under scenene på Venusberget, satt vi som fjetret og trodde knapt hva vi så og opplevde.
Denne forestillingen var ment som en av åpningsforestillingene i det nye operahuset for to år siden. Problemer med å ferdigstille og innøve den nye sceneteknikken gjorde at den først kom opp nå. Men hva gjør vel det når vi endelig kan oppleve en forestilling som dette? Her opplevde vi spennende scenebilder hvor projeksjoner gled over i hverandre og påkalte assosiasjoner til vår tid og dagens stridsspørsmål – dessverre også dem som angår operaens umiddelbare nærhet i Bjørvika.
Spillet på scenen begynte umiddelbart under den femten minutters lange ouverturen. Stiliseringer av ubevegelige mennesker, kanskje på nærliggende sentralstasjon? Bildet flyter over til Oslo og Bjørvika i dag. Barcodekolosssene ruver i projeksjonene. Domkirken kommer etterhvert inn i bildet.
Scenografien er også med på å trekke oppsetningen og handlingen i retning av vår tid. Først kommer et stillbilde av salen med mennesker som fyller hele scenen. Dernest tar kjempemessige speil over og vi kan faktisk se oss selv. Her-og-nå stemningen forsterkes ved at opera-arkitekturen brukes som element i scenografien, de skeive søylene (mastene) er et grunnelement i sceneoppbygget.
Dette er noe som angår oss, det er noe tidløst over Tannhäusers kvaler i spennet mellom den tidløse og ekstatiske fysiske kjærligheten og behovet for å oppleve frisk luft, grønne enger og et menneske som virkelig elsker ham.
Hele førsteakten er en fantastisk reise. Vi suges inn i en verden av bilder og assosiasjoner som stadig beveger seg, glir inn i nye sammenhenger og skaper et fascinerende mangfold av uttrykk som sammen med musikken gir en opplevelse av noe helt utenomjordisk. Det er jo også det som det skal illustrere, at vi nå befinner oss i en verden utenfor den fysiske virkelige. Du blir dratt inn i den. Virkeligheten blir nær, temmelig nærgående, ikke minst da kvinnekoret av forføreriske sirener beveger seg bakover i salen og faktisk legger seg over benkeradene mens de stryker seg over oss.
Iderikdommen og fantasien til Stefan Herheim virker utømmelig. Det var bare på et punkt vi følte det ble litt for overlesset i denne førsteakten. Det var når gamle rekvisitter og kostymer fra tidligere oppsetninger fra operaens tid på Folketeatret dukket opp i mylderet på scenen. Men her må vi kanskje unnskylde instruktøren. Han trådte sine barnesko på Youngstorget. I pausen traff vi folk som husket ham fra denne tiden.
Når vi kommer over til annenakt tones det ytre visuelle bildet kraftig ned. Nå er vi på landjorda, rettere sagt i Frelsesarmeens suppekjøkken, fra Wagners side tenkt som sangerhallen på Wartburg. Denne forflyttingen i tid gjør oss ingen ting. Om du kanskje føler at dette blir altfor stillestående i forhold til det fantastiske du oppplevde i førsteakt, rettes det kraftig opp mot annenaktens slutt. Vi blir påtrengende klar over at vi befinner oss her og nå. Hvitt, hardt lys settes over publikum før akten med Wagners kraftige toner er ferdigspilt.
I sisteakt kommer den endelige forsoningen og pilsgrimskoret setter inn med sine mektige toner. Her kommer mannskoret kraftig inn – fra balkongen. Utrolig effektfullt!
Du velter ut av operaen nærmest sjokkskadd over det du har fått oppleve.
Vi må føye til at det var et lag av helt fremragende sangere vi møtte på gårsdagens oppsetning. Fremst og fremst amerikanske Gary Lehman i tittelrollen. Stor, kraftig og dramatisk heltetenor som fylte sin rolle på herlig vis. Vi må ærlig talt innrømme at vi på forhånd var noe usikker på unge svenskeElisabet Strid i den viktige rollen som Elizabeth, hans jordiske kjærlighet. Men hun overbeviste oss mer enn grundig. Hvor får svenskene alle sine fremragende sangere fra?

Judit Németh og Geert Smits gjorde også solid inntrykk. Og ikke å forglemme vår egen Magne Fremmerlid som landgreven av Thüringen. På rollelisten så vi også nye navn for første gang i operaen som det skal bli interessant å følge videre.
Det eneste lille negative vi vil trekke inn er faktisk orkesteret. Her var det noe som ikke var som det skulle. Det virket som om den friske entusiasmen vi har merket tidligere nå var fraværende. Vi hørte også av og til merkelige ting som vi ikke forbinder med partituret. Det som likevel redder – og redder stort! – var Wagners mektige musikk som løftet og løftet oss inn i en helt annen dimensjon.

Egentlig hadde Wagner tenkt å kalle operaen for Venusberg. Men man kan ikke kalle en ‘grand opera’ på nesten fem timer for rett og slett ‘fitte’. Dermed ble det i stedet Tannhäuser – og sangerkrigen på Wartburg.
Berlin-bosatte Stefan Herheim er opprinnelig fra Grorud. Han har fått med seg det som er av internasjonale priser for sine operaoppsetninger de siste årene. Sist gjorde han en oppsiktsvekkende versjon av Parsifal i Wagner-kultusens høyborg i Bayreuth. Han skal ha ros for at han ikke, som så altfor mange andre instruktører, falt for fristelsen og tok spekulativt nytte av de mulighetene Venusberg-scenen gir for å piffe opp oppsetningen med mer eller mindre avkledte ballettjenter. Vi så en gang en oppsetning hvor hele førsteakten var formet som en kjempevagina. Flott at vi slapp slikt her!
Vi må også berømme scenografen Heike Scheele for det utrolige flotte scenebildet.
Rundt oss summet det på engelsk og tysk. Dette var en virkelig internasjonal premiere.