Premiere Nationaltheatret 13.3.2004
Bernhard: Teatermakeren
Jan Grønli, Anne Krigsvoll, Henrik Mestad, Mariann Saastad Ottesen, Birgitte Larsen, Ingar Helge Gimle, Edel Hagane regi: Gábor Zsámbéki
Det snerres, alt og alle andre skjelles ut for å være idioter, i en nærmest endeløs strøm flommer ordene fra denne statsskuespilleren som har havnet på en turne langt ute på den grisgrendte landsbygda. Hans forakt for dette stedet og alle andre mennesker har ingen grense, han lar alt gjennomgå med en selvopptatthet som er nesten utrolig. En landsbyvert er nødt til å følge ham, med nærmest åpne øyne står han og ser denne berømte personen lire av seg den ene uforskammetheten etter den andre, eller er han i sin bondske trygghet så godt vaksinert mot den slags storbygriller at alt preller av?
I scenen hvor Bruscon – skuespilleren – oppdager et støvete portrett av Hitler på veggen, aner vi at også Bernhards oppfatning av de enkle menneskene heller ikke skal unngå nådesløse hogg. For verten svarer i sin måpende ro: Hvorfor han henger her? Fordi han alltid har hengt her. Vi får i hvert fall være glade for at Bernhard ikke levde lenge nok til å oppleve Hajders epoke i Østerrike. Da hadde det vi nå får oppleve av hån bare vært forbokstaven.
Vi fornemmer i hvert fall at Thomas Bernhard noen ganger har litt sympati for denne enkle mannen som nesten overfalles av den uhøflige selvopptattheten fra storbymennesket som har beæret stedet med 280 innbyggere sitt besøk. Han er der på turne med sin familie for å spille geniets stykke Historiens hjul, et pompøst anlagt stykke hvor denne Bruscon likeså godt innfører personer som Napoleon, Hitler, Metternich og Churchill i sin oppstyltete tekst. At han må dra langt ut på landsbygda for å spille det, sier litt om dets kvalitet, for det er tydelig at ingen av statsskuespillscenene i Wien vil ha noe med det å gjøre.
Turneen er kommet i stand sier han, fordi hans kone trenger luftforandring. Dette er et stikkord hvor Bruscon får anledning til å komme inn på kvinners sjel og hvor totalt upassende de er i et skikkelig tea-a-ater. (Hvor like er ikke disse ordene med dagens innvendinger mot at kvinner skal få adgang til å spille i Wiener-filharmonikerne?) Men den luftforandringen hun får er bare med på å forverre hennes astmaplager, eller hva det nå er. Etter pause går det mer og mer tydelig opp for oss hva slags plager hun og resten av familien lider under, de er bundet til å dra Østerrike rundt med denne oppblåste tyrannen av en husbond som ikke ser andre enn seg selv, geniet, og hvor de øvrige er drabanter som kretser rundt den lysende solen.
Griser grynter og høner kakler. Det kan være et akkompagnement med tydelig dobbeltbunn. I hvert fall klager Bruscon på den forferdelige stanken fra grisene. Vinduene får ikke åpnes i dette spillelokalet som sikkert ikke har vært luftet og vasket siden Anschluss.
Thomas Bernard bruker ikke antydningens kunst. Han overdriver voldsomt og maler med tykk pensel, nei kost. Poengene hans blir gjentatt og gjentatt, her skal det ikke være noen grense for å vise hvor jævlige selvopptatte og pompøse folk er. Eller dumme og flate, ribbet for alle menneskelige følelser og empati.
Thomas Bernhard (1931 – 1989) spilles i dag på en rekke europeiske scener. Etter at hans kampfelle gjennom mange år Claus Peymann ble sjef for Berliner Ensemble for et par år siden har Thomas Bernard fortrengt Bertold Brecht på denne tyske scenen. Selv om han i dag også spilles på østerriske scener nedla han opprinnelig forbud mot at oppførelser av hans verker skulle finne sted på østerriske scener for all framtid. At dette er omgått skyldes en velkommen akademisk tolkning av hans ‘testamente’ som et ‘litterært skrift’. Slik får forfatterens endelig ønske en illustrerende dobbeltbunn for hva han vil fram til.
Nationaltheater forsøker nå å skape litt eksta festivitas rundt den østerriske Thomas Bernhard første gang vår nasjonalscene har han på spilleplanen. Det er mer enn velkomment. Samtidig som hans stykke Teatermakeren settes opp på teatret avholdes en utstilling i Amfi-teatrets publikumslokaler i samarbeid med den østerriske ambassaden.
Thomas Bernhard (1931 – 1989) var en riktig slem gutt. Han hadde ikke akkurat varme følelser for Østerrike, noe som går igjen i hans forfatterskap og teaterstykker. Skolegang i nazitiden på en katolsk drillskole i Salzburg har opplagt satt sine spor for all ettertid.
Han spyr eder og galle over Østerriske, og lar middelmådigheten få gjennomgå, ‘dette landet eier ikke kultur’. Han er tverr, satirisk og hånlig overfor stort sett alle. Denne bjørneboer’ske østerrikeren har gjennom sitt forfatterskap lenge vært kjent i Norge. Mange har lest hans oversatte bøker og funnet at han har kvaliteter langt utover skjellsordene, selv om han i motsetning til sin norske åndsfelle ikke hadde noen som helst grense for sin hån overfor alt og alle.
Så også med hans dramatikk.. Teatermakeren er i dag et av hans mest spilte stykker. Det står for eksempel i dag på spilleplanen til Berliner Ensemble. Men Thomas Bernards form har også den svakhet at det ikke er grense for hans hån og overdrivelser. Han skal gjenta poenget gang på gang. De samme setningene (nesten) går igjen inntil du mener å ha oppfattet dem selv i sovende tilstand. Her kan vi ikke snakke om plakatteater, for dette overgår langt.
Men dette blir også oppsetningens svakhet. For det er tydelig å lese at kommunikasjonen i tilretteleggelsen har vært svak for de rent språklige nyanser. For umerkelig tar stykkets tekst en litt annen retning utover mot slutten. Her får framstilllingen også en karakter av noe tragisk, en hel families elendighet skal beskrives og oppleves gjennom denne statsskuespillerens enorme selvopptatthet. Her svikter oppsetningen fordi spillet ikke får tilstrekkelig ro over seg til de siste scenene, det fares for fort fram og det er ingen grenser for hvor avskyelig denne Bruscon skal framstilles. Poenget helt på slutten med at værgudene er så frekke at de kan ødelegge hans forestilling får ikke tid til å synke i oss.
Men utenom dette, er det mye bra å si om denne forestillingen. Først og fremst er det Jan Grønli som ustoppelig snakker løs som Bruscon. I to og en halv time holder han det gående, og det må gå 25 minutter før landsbyverten som førstemann får lov til si to korte enstavelsesord. Alle replikker fra de øvrige medvirkende er totalt minimale, Anne Krigsvoll har hele stykket igjennom ikke én replikk, bare rå latter. Men hennes triste tilstedeværelse sier det meste om hvordan Bruscon har kuet og ødelagt dette mennesket. Tenk å ha den frekkhet å hoste til geniets tekst?
Derfor står og faller det med Jan Grønli som makter å holde energien oppe så å si helt til slutt. Han er blitt en slags førende Bernard-tolker i Norge, det var ikke mange sesonger siden vi så ham i Ritter, Dene, Voss på Det Norske Teatret. Først og fremst er dette stykket hans, han spiller herlig og gir liv til denne usympatiske skikkelsen. Bare et sted falt han ut av rollen og måtte le av seg selv i det herlige sammentreffet da han – Jan Grønli – måtte ha suffli for at Bruscon skulle si hvor lett det var å glemme replikkene på et gudsforlatt sted som dette. Til spontan applaus fra salen, noe som sikkert vil gjentas på seinere forestillinger.
Joda, vi trenger en Thomas Bernard. Overdrivelse eller ikke, vi har godt av å bli minnet om det almengyldige i selvopptattheten. I pausen rant det inn nok av historier fra teaterfolk som hadde virkelige personer og sted og tid for de og de replikkene i stykket. Thomas Bernard sier oss ikke bare noe om tea-a-a-terfolks nesten ubgrensete navlebeskuing, han sier også noe om oss selv.
Derfor er det flott at Nationaltheatert nå setter han på spilleplanen. Dermed følger de opp sin gode tradisjon med å spille dramatikk som sjokkerer oss og sier oss en god del ubehagelige sannheter. Dette er i beste Bjørneboe-ånd!
