Premiere Nationaltheatret Amfiscenen 9.9.2015. Pirandello: Seks roller søker en forfatter. Bearbeidet av Njål Helge Mjøs, Inspirert av en versjon av Alexander Mørk-Eidem. Med: Bjørn Floberg, Liv Bernhoft Osa, Daniil Kirichenko, Maja Dworak Strømgren, Kjersti Tveterås, Hermann Sabado, Ellen Horn, Tone Mostraum, Bernhard Arnø, Frøydis Armand, Trine Wiggen, Mariann Hole, Håkon Ramstad, Erland Bakker, regi: Hanne Tømta
Teater i teater. Gjøgleri med dagliglivet bak scenen. Hva er illusjon? Hva er virkelighet? Hvilke roller spiller vi egentlig? På teateret, i livet vårt?
Dette surrealistiske perspektivet brettes ut for oss på Nationaltheatrets Amfi-scene i en tildels underholdende men også meningsfull teaterforestilling som etter min mening akkurat balanserer på kanten mellom det tragikomiske og slap-stick’en.
Seks roller søker en forfatter er først og fremst teaterets lek med seg selv. Her setter Pirandello søkelyset på teater – roller vi spiller – hva er virkelig – hva er illusjon etc. De melodramatiske øyeblikkene i teksten blir langt på vei dempet av komikken som ligger i teaterets dagligliv, prøvene og skuespillernes særhet og egenart. Men også mer eller mindre spark til altsom foregår i teaterverdenen, at skuespillerne er alle andre steder enn på prøver, vegger som faller, lyset som faller ut, instruktøren som får sammenbrudd, ja, her er det en lang nesten uendelig rekke.
I tillegg tar denne teaterforestillingen utgangspunkt i virkelige prøver på Nationaltheateret da Tsjekovs Tre Søstre skulle opp i forrige sesong. Instruktøren i stykkene, både Pirandello og Tsjekov, er Hanne Tømta som også er teaterets sjef. Til alt overmål spilles Hanne Tømte av en skuespiller, Tone Mostraum. La deg ikke forvirre av dette surrealistiske kaoset. Det er bare å lene seg tilbake i stolen, humre med av alle de underfundige små øyeblikkene som hele tiden oppstår. Alvoret i forestillingen oppstår ved ankomsten av de seks personene som søker en forfatter til sine roller. Og her synes jeg at oppsetningen balanserte hårfint. Det blir en blanding av alvor og komikk som jeg syntes sto seg godt.
Å legge virkelige, eller nesten-virkelige prøver fra teateret inn i en annen oppsetning kan synes dristig. Men jeg syntes det fungerte. Her tar man med noen av øyeblikkene fra prøvene på Tre Søstre med seg inn på scenen, enkeltepisoder og korte kommentarer som likefullt kunne være virkelige. Flere av skuespillerne her var også med i Tre Søstre-opppsetningen og får her anledning til å spille ut sine frustrasjoner og kommentarer. Eksempelvis Frøydis Armand som viderefører sin bitre gammel-kone-skikkelse fra Tre Søstre over i denne oppsetningen. Herlig! Hele veien er det små stikk og kommentarer fra teaterets indre liv. Mariann Hole sier nei takk til ny nakenhet etter sin Lulu-rolle for et par sesonger siden. Og så videre. Og så videre.
Faren med dette er at det kan bli innadvendt, for mye interne historier som bare de få innvidde på teateret kjenner til. Men jeg følte det ikke slik.
Pirandellos teaterstykke ble sist spilt på Nationaltheatret i 2007. Men den mest sagnomsuste oppsetningen av dette stykket var Ingemar Bergmans oppsetning i 1967.Oppsetningen satte kraftige spor etter seg, ikke minst for den såkalte Bergman-broa som i alle år etterpå har vært uhyre verdifull for teatret og oppsetningenes kvalitet.
Om den ikke etterlater seg ny lysbro vil jeg gi et avgjort stort pluss for denne nye oppsetningen!
