Tema: Niebelungen-ringen på Den Norske Opera

 

 

Wagners mektige verk

Klart for den største satsing noensinne på den Norske Opera: framføringen av Richard Wagners mektige Niebelungen-ring. Det er operalitteraturens mest monumentale verk (fire helaftens operaer) og har øvet innflytelse på all senere opera og musikk – og all musikkdramatikk forøvrig – i de 120 årene som er gått siden urpremieren i Bayreuth. Wagner revolusjonerte operakunsten med dette verket. Han ble det forrige århundrets store fornyer av operakunsten. Som teoretiker og foregangsmann brøytet han vei for det moderne musikkdramaet. Som person var han omstridt, og ble avskydd og forfulgt.

Tilhengere

Enten liker man Wagner – eller man liker ham ikke. Wagner skapte stor strid i sin samtid.

Wagner-tilhengerne kan deles i flere kategorier: De som fascineres av hans musikalske mesterskap og suverene orkesterbehandling. Han eier en filmatisk evne til å fortette det musikalske forløp med det dramatiske. 

Videre har vi kategorien som ser på ham som fornyer av selve operakunsten ved at han satte dramaet, handlingen og ordet i sentrum. Han vendte seg bort fra unødig posering og maniering, slik han oppfattet italiensk opera.

Tilslutt har vi den nesegruse beundreren som fascineres av geniet Wagner og som gjerne valfarter til de årlige festspillene i Bayreuth hver sommer. I denne kategorien – selve menigheten – vil vi finne atskillige tilreisende til Oslo i den perioden Ringen skal spilles.

Motstanderne

Hans motstandere har mye å fråtse i. Ser man bort fra hans kvinnehistorier og stadige flukt fra innpåslitne kreditorer, samt hans reaksjonære standpunkter som fant et velkomment nedslagsfelt hos de senere nazistene, er det nok å ta av.

For det første er musikken og operadramaene svulstige og på grensen av det komiske. Enhver person i handlingen bruker en pompøs halvtime og vel så det på å uttrykke en tanke. På grundig tysk vis skal alt forklares inntil det kjedsommelige.

Operaene er uspillelige og for lange. De tar ikke hensyn til vanlige publikummeres behov og scenehusenes fysiske og tekniske standard, og blir ressurskrevende å oppføre. Mangt et operahus har kommet i store økonomiske vanskeligheter ved å forsøke seg på Wagner.

Musikken er klisjefylt, utvendig og krigshissende. Man finner aldri en fullført melodi hos Wagner, for den saks skyld en alminnelig arie. Effekter og en overdimensjonert messingblåserseksjon ødelegger tilløpet til enhver musikalsk opplevelse.

Likevel kan ikke motstanderne nekte for den innflytelsen han har hatt på operakunsten, like lite som hans mest fanatiske tilhengere bør ha innvendinger på at han har store vanskeligheter med å uttrykke seg innen noenlunde rimelige dimensjoner.

Fornyeren

Det skulle være enhet mellom musikk, tekst, handling og form. Hans teori om allkunstverk (Gesamtkunstwerk) revolusjonerte musikkdramatikken. Vel så viktig som musikk var den episke handling, sceneteknikk og scenografi.

I allkunstbegrepet inngår også teatrets virkemidler og scenehusets arkitektur. Musikken og størrelsen på orkesteret gir allkunstverket en dypere dimensjon.

Musikkdramatikk

Musikalsk var han en fornyer. Han hadde sterk avsky for kunstige følelser og unødvendig posering på scenen; italiensk opera med alle sine fakter og manierte bevegelser var ikke noe for ham. Tidlig rensket han vekk de tradisjonelle ariene fra operaene sine. I Niebelungen-ringen gikk han et skritt videre. Ved å innføre ‘ledemotiv’ fikk ordet og dramaet et ytterligere understrekende element. Tanker, følelser eller personer og konkrete handlinger ble understreket av sitt eget musikktema,og ga tydelige retningslinjer i dramaets utviklling.

Han skrev teksten selv til samtlige av sine operaer, og hentet inspirasjon fra middelaldersagn, Shakespeare og norrøn litteratur.

Som musikk- og teaterteoretiker utdypet han ideene sine i flere større avhandlinger.

Politisk

Han startet sin politiske løpebane som revolusjonær opprører og måtte flykte fra Tyskland under opprøret i 1849. Senere inntok han dels reaksjonære og antisemittiske holdninger, noe som tydelig avspeiles i enkelte av typebeskrivelsene i Nibelungen-dramaet. For Hitler og nazistene ble han den store yndlingskomponisten.

Bayreuth

Han fikk virkeliggjort sine ideer ved byggingen av Festspielhaus i Bayreuth, finansiert av den eksentriske kong Ludvig av Bayern. Her laget han skisser til scenografien, konstruerte scenemaskineriet og skapte egne instrumenter (Wagner-tubaer) for å få sine ideer til å stemme med kravet til dramaets helhet.

Her fant uroppførelsen av Ringen sted i 1876. Med unntak av årene like etter krigen, er festspillene hver sommer blitt Wagner-menighetens årlige samling.

Den Norske Opera – en av fire

Den Norske Opera plasserer seg på det internasjonale operakartet med sin oppføring av Niebelungen-ringen i april og mai. Samtidig med at Ringen spilles på Youngstorget framføres den ved Staatsoper unter den Linden i Berlin og Lyric Opera i Chicago. Wiener Staatsoper startet sine Ringen-sykluser i mars. Senere på våren spilles den i Arizona og i august ved den Jyske Opera i Århus.

Prestisjefylte operascener som La Scala i Milano og Covent Garden i London kjører bare deler av syklusen.

De norrøne kildene

Wagner hentet sitt stoff til Ringen primært fra den tyske Niebelungen-Lied, som er et heltedikt fra middelalderen. I utgangspunktet øser det av samme kilder som den norrøne vølsungesagaen og den eldre Edda.

Niebelungen-Lied skildrer historien om Siegfried, Brynhilde, burgunderkongen Hagen og Gutrune slik vi kjenner den igjen i handlingen i Götterdämmerung. Også visse grunntrekk i Die Walküre og Siegfried er hentet herfra: vølsungenes historie om søskenparet Siegmund og Sieglinde og deres sønn Siegfried.

Paradoksalt nok forteller vølsungesagaen opprinnelig at Gutrune – som er den andre kvinnelige hovedskikkelsen i Götterdämmerung – drar til Norge etter at gullets forbannelse har utryddet hele hennes slekt. Her blir hun ensom og bitter, og opptrer etterhvert som en draug med hestehale i Åsgårdsreien.

Wagner søkte også andre kilder. Siegfried er helten i gamle sagn som forteller om hvordan draken Fåfne ble drept. Sagnet finnes i den eldre Edda, og vi møter det i historien om Sigurd Fåvnesbane.

Illustrasjoner av kampen mellom den fryktelige dragen og helten Sigurd er risset inn i treverket på flere norske stavkirker.

I tillegg la Wagner inn elementer av den norrøne gudelære. I Ringen møter vi såvel Odin (Wotan) som Tor (Donner) og andre av den norrøne gudeverdenes skikkelser.

Et anti-imperialistisk frihetsdrama?

Sagaen om vølsungebarna, nivlungene og Sigurd Fåvnesbane kan også tolkes som en historisk beskrivelse av oppløsningen av det urgermanske stammesamfunnet. Det kan forklare hvorfor hovedtrekkene er identiske i såvel tyske middelalderkvad som vår norrøne Edda.

Den islandske historikeren Einar Olgeirsson hevder at sagnet oppsto da romerne begynte å ekspandere mot nord i de første århundrene etter Kristi fødsel.

De gamle germanske stammesamfunnene var organisert etter urkommunistiske prinsipper. All eiendom var felles. Privatøkonomi, arv og individuelt hushold var fremmedbegreper. Følgelig eksisterte heller ikke byttemidler i form av gull eller penger. Makt var basert på organiske prinsipper etter fellesskapets og stammens behov.

Møtet med romerne førte til et økende varebytte. Gullets forbannelse, som er hovedideen i Wagners drama, er symbolisert ved romernes innføring av penger og gull som byttemiddel.

Når menneskene ble opptatt av å eie, utviklet de også egoistisme og begår de skjendigste forbrytelser. Ursamfunnets økonomiske basis og derved dets normer og verdier går i oppløsning.

Siegfried som den urgermanske helt

Ifølge Olgeirsson er germanernes historiske storm på romerriket symbolisert i kampen mellom Sigurd og dragen Fåvne som satt på den rike gullskatten. Gullet ble til en forbannelse som førte ham i døden.

Den dramatiske kjernen i Wagners drama er forbannelsen som følger gullet alle fire operaene igjennom. Olgeirsson mener dette gjenspeiles i sagafortellingene som kampen de gamle germanske ættesamfunnene førte mot korrupsjon og den materielle rikdom som Romer-samfunnet kunne lokke med. Årsakene til heltens personlige tragedie er de samme som førte til ættesamfunnets forfall og undergang.

Slik kan man også tolke Ringen-dramaet og dens kilder, den eldre Edda, vølsungesagaen og Niebelungen-Lied, som et anti-imperialistisk frihetsdrama med klare paraleller til vår tid.

En reaksjonær nasjonalistist

Wagner var en revolusjonær opprører på den tiden han skrev teksten til sine fire store operaer. Han deltok i opprøret i Dresden i 1849, noe som førte til at han måtte flykte fra Tyskland.

Men han var også nasjonalist. Etterhvert utviklet han reaksjonære holdninger og et primitivt jødehat. Niebelungen-ringen hadde en tilblivelsesprosess på tredve år. Hans skiftende holdninger gjenspeiles i denne prosessen.

Det har ingen hensikt å nekte for at Wagners musikkdramaer – med Niebelungen-ringen som det fremste uttrykket – passet som hånd i hanske for nazistenes ideologi. 

Hitlers jødehat og heltefiksering møtte Wagners typetegninger: i Siegfried som den ensomme og sterke nordiske helt, forrådt av materialisme og pengemakt og med de små, svartsnuskete undergrunnsmenneskene som fremste fiender. I roller som Alberich og Mime kan man tydelig se karrikuraturene: smiskete, gjerrige, bedragerske og med kroppslige skavanker.

Innfallsvinkler

Det er mange måter å nærme seg Niebelungen-ringen på. Vi vil antyde noen innfallsvinkler.

Versjon såpeopera – Wagner i kortformat

Bossen roter seg bort i noe tull med entreprenørene som har bygget det nye herskapshuset hans. De kidnapper en av damene i familieklanen i pant – og han fikser til gjengjeld noen gullbarrer fra en av underverdenens mindre størrelser. Vedkommende type liker ikke at folk rapper gullet hans og lyser en forbannelse over de som får det i sin besittelse. Straks entreprenørene får betaling, slår den ene den andre i hjel, mens bossen går prosesjon med resten av selskapet sitt inn i sin nye villa. Her ender første episode.

Mann og kvinne møtes, uten å vite at bossen er deres felles kjødelige opphav. Det blir kjærlighet ved første blikk, og dama blir gravid på tross av at hun er gift. De må flykte ut i skauen. Bossen er i utgangspunktet sympatisk innstilt til det unge paret, men fruen liker ikke alt rotet han har har med skreppene på byen. Dessuten må orden og ekteskapets rammer overholdes og han lover å ordne problemet. Til dette engasjerer han sin yndlingsdatter Supergirl. Men hun får sympati for sin halvbror uten å vite at han er det, og hjelper dama hans til å flykte unna med sitt ufødte barn. Bossen blir kjempeforbanna og gir Supergirl husarrest for evig og alltid. Her ender episode to.

Noen år senere: det uekte barnet er født og har vokst opp hos en våpensmed. Han utvikler seg til å bli til en viril ungdom som vil finne sannhene om sine foreldre. På sin vei dreper han uhyret av en entreprenør som fremdeles sitter og ruger på gullet sitt og befrir Supergirl fra sitt fangenskap. Hun blir dypt forelsket i ham og de hengir seg til hverandre for åpen scene og full musikk. Her ender tredje episode.

Fjerde episode fortsetter der tredje sluttet med lang elskov mellom helt og heltinne. Han drar på byen, noen heller dop i drinken hans og han lures til å bli med gal dame hjem. Supergirl blir fly forbanna og fikser pris på hodet hans. Mens han dør slutter dopet å virke og han gjenkjenner dama si. Bossen har i mellomtida dukket opp og tar livet av heltens drapsmann. Supergirl synes alt er leit, verden er bare løgn, bedrag og utroskap og følgelig setter hun fyr på den nye herskapvillaen til bossen.

Slik ender fjerde episode i røyk og damp.

Som kjærlighetsdrama:

Dristig erotikk og het elskov er ikke mangelvare i Ringen-operaene. Syklusen starter med den vanskapte Alberich’s forsøk på å fange de tre nymfene i Rhinen som svømmer rundt og erter ham.

I noen oppsetninger har det vært ganske fritt fram for nyskapende instruktører å framstille denne scenen på en særdeles pirrende måte.

Ringen kan også sees på som et drama hvor den ekte kjærligheten bukker under for menneskelig griskhet og utroskap.

I Die Walküre’s første akt oppstår kjærlighet mellom Sieglinde og Siegmund. Uten at det direkte vises i musikk eller handling, blir det barn ut av det. Annen del av den fem kvarters lange akten er heftig og spenstig og tilhører noe av det mest helskapte Wagner har gjort.

I tredje akt av Siegfried møter helten Siegfried valkyrienes fremste heltinne, Brünnhilde. Han redder henne ut av flammene og et evig fangenskap. Nye lange – og store! – elskovscener følger.

Herligheten mellom de to fortsetter i første akt av Götterdämmerung, før all elendigheten setter inn.

Heltedramaet

Ringen er også et heltedrama. Først Siegmund og siden Siegfried er dramaets helter, og særlig sistnevnte er grovtegnet som en naiv sverdsvingene tesosteron-jypling. Følgelig har karrikaturene – den blonde Siegfried med sverdet og mønjekledte Brünnhilde med hjelm og spyd, gjerne i skikkelse av overvektige sangere noe opp i årene – bidratt til den negative opplevelsen av opera for mange.

Dramaet dreier seg om heltens kamp for sine idealer. Typetegningen er grov, og nesten uten nyanser. Siegmund og Siegfried er de ensomt kjempende som faller med sverdet i hånd – i kamp mot såvel under- som over- og vanlige-jordiske makter.

Også Brünnhilde – heltens kvinnelige motpart – tegnes som en heltinne med superdimensjoner. 

Teknisk komplisert

Scenograf Kathrine Hysing beskrivelse av handlingsforløpet i en ‘tegneserie’ hun gjorde for operaens verksted

Scenemester Oddvar Nielsens eget foto av konstruksjonen av dragekloen. Det tekniske monsteret hadde langt større enn dimensjoner enn det som vises på scenen 

For å utføre Wagners krav til sceneløsninger, stilles det store tekniske krav. Rhindøtrene skal svømme i vannet, valkyriene ri gjennom lufta på sine hester og flammer skal omslutte en hel fjelltopp.

Den veldige dragen, omskapt fra Fafners skikkelse, opptrer i full størrelse i tredjeakten av Siegfried. Det kan vanskelig lages noen pantomime-illusjon ut av handlingen. Wagner forlanger bokstavelig talt at helten setter sverdet i den farlige draken og at gul-drønn eiterdamp sviver ut.

På Operaen er dette løst ved å bygge en datastyrt drage. Scenemester Oddvar Nielsen har brukt over et år på å konstruere det farlige og ildsprutende dyret. Det har størrelse av en mindre trailer og beveger seg spenstig og levende rundt på operaens scene. Dessverre får publikum bare se en mindre del av vidunderet.

På Den Norske Opera anvendes levende ild til sisteakten av såvel Die Walküre som Siegfried, en dramatisk effekt som ikke var helt enkel å få til i tidligere tiders operahus med mangel på pyrroteknikk og overrrislingsanlegg. Men det man ikke tenker på er at den automatiske brannsikringen må slåes av hvis ikke hele operascenen skal bades i vann hver gang Die Walküre spilles.

Scenen med de ridende valkyrier er mange steder løst ved optiske illusjoner. I noen oppsetninger er også levende hester blitt benyttet.

På Operaen anvendes flyveseler og snorloftet.

Wagner konstruerte et eget teaterhus i Bayreuth for å få oppført sitt kjempeverk. På denne måten kunne han styre de tekniske løsningene. Fremdeles vil mange mene at dagens sceneteknikk er for ingenting å regne når Wotan med følge stiger ned i underverdenen i Das Rheingold slik man opplever i Wagners eget teater. Her skjeles det til mindre fikse løsninger framfor en visuell og spektakulær løsning med musikkens effekter til hjelp.