Premiere Nationaltheatret 4.12.2004
Evripides: Bakkantinnene
Christian Skolmen, Jan Hårstad, Nils Ole Oftebro, Kim Sørensen, Anneke von der Lippe, Tone Danielsen, Petronella Barker, Svein Scharffenberg, Per Egil Aske, Anders Mordal, Ågot Sendstad, Marit Adeleide Andreassen, Heidi Goldmann, Henriette Steenstrup, Birgitte Larsen regi: Yannis Houvard
På Amfiscenen kaller de stykket Terrorisme. På hovedscenen går det under navnet Bakkantinnene. Men det må være gal tittel. Det beste navnet på denne hovedsceneoppsetningen er rett og slett Terror. Terror mot oss tilskuere som utsettes for to timers sammenhengende lidelse men mest mot skuespillerne som må ha opplevd seks uker med total åndelig terror.
Det måtte være dette som lå bak Anneke von der Lippes uttalelse til Aftenposten sist onsdag om at skuespillerne har levd under et terrorvelde på hovedscenen i flere uker. Leseren måtte forstå dette med stykkets blodige innhold – som dronningmoren skal Anneke von der Lippe ha revet sin sønn fra hverandre – men etter å ha sett stykket skjønner vi at dette ikke var noe understatement. Det var konkret og rett på sak og hadde lite med stykkets innhold å gjøre.
Spørsmålet som reiser seg er hvilken beskyttelse skuespillerne har mot å bli utsatt for den slags galskap. Men det får vi overlate til Haalands tropper.
For dette er en miss fra ende til annen. Ikke vet vi hva instruktøren Yannis Houvard har hatt i sinne. Spørsmålet er om han vet det selv. Det ligger mye stoff i Evripides 2500 år gamle tragedie, dyrking av guder, rusens vanvittige galskap, manns- og krigersamfunnets totale kjekkaseri eller livsbejaenhetens nære motstykke: døden. Men intet av dette nådde fram til oss.
Det er ikke første gang teatret oppfører dette stykket i nyere tid. Vi husker Pål Løkkebergs oppsetning fra 1974. Interessant på sitt vis og en seier for et teater som på denne måten fikk slått fast sin klassiske profil, men ikke noen oppsiktsvekkende suksess.
I forbindelse med dagens oppsetning skulle man kanskje ha lært mer av det som skjedde ti år etter. Da hadde man også invitert inn en geniforklart greker til å gjøre Trojanerinner. Teatret reddet seg den gangen såvidt unna den helt store fiaskoen.
Det har man ikke greidd denne gangen. Oppsetningen er en lidelse fra ende til annen. Den første halvtimen tok jeg meg i å undres om instruktøren hadde en slags ide om å lage et stykke om terror og at det var derfor han utsatte oss tilskuere for slike prøvelser. Men man lager ikke et stykke om terror ved å utsette skuespillere og øvrig personale for seks ukers terror – og lar de vise det på scenen.
For noe er totalt galt. Skuespillerne tror ikke på oppsetningen og har følgelig heller ikke kontakt med publikum. I første rekke blir stykkets to hovedpersoner lidende, halvguden Dionysos i menneskeham spilt av Christian Skolmen og hans motstykke kong Penteus spilt av Kim Sørensen. Den forrykte regien står i veien for spillet.
Bedre blir det tross alt med ‘veteraner’ som Jan Hårstad, Nils Ole Oftebro, Anneke von der Lippe og Tone Danielsen. Litt mer garvete som de er får de tross alt noe ut av sine roller. Det virker som om de spiller i trass mot den galskapen vi ellers er vitne til.
For å sprite opp og forlenge en tekst som i overlevert form neppe har en varighet utover tre kvarter er det foruten alle scenene med uforståelig miming og gjentakelser i et glatt funksjonelt rom av en moderne bar (eller dansehall?) lagt inn scener med Lieder av Schubert, Schumann og Mendelssohn. Tekstene er oversatt og skal visstnok stå i relevans til stykkets handling. Det velger vi å se helt bort fra. Faktisk er disse sangene et helt kapitel for seg selv. Til tider var det noe oppsiktsvekkende positivt å oppleve skuespillerne framføre romantikkens sanger fra hovedscenen. Bare det å få oldtidens bakkantiner til å kore Schumann er en opplevelse i seg selv. Jeg ser helt bort fra de italienske 50-talls sviskene til å begynne med som bare var egnet til å gi inntrykk av at vi kjedet oss med innholdsløst Volare-pjatt.
Forresten starter stykket lenge før siste publikummer har satt seg. Liv og røre på en stort sett mørklagt og neonbelyst scene lenge før forestillingsstart gir bare en anelse av hva vi har i vente.
Vi har stor sans for å løfte fram klassikere til vår tids setting. Oppsetningen av Borkman tidligere i høst var i så måte en enorm spenstig og givende forestillling. Den ga oss nye aspekter ved Ibsen vi ikke hadde sett før.
Men dagens Bakkantinnene er ikke en slik oppsetning. Den kan faktisk gi populister og andre kulturhatere atskillig blod på tann i sitt korstog for å gjøre Nationaltheatret om til bingohall – Jan P. Simonsen -slik at de kan ha et varmt sted å håndspise sin pizza.
Men du får noe ut av forestillingen hvis du går for å høre Marit Adeleide Andreassen synge Lieder! Bare synd du må lide deg gjennom to timers øvrig galskap.
