Premiere Nationaltheatret 26.11.2005
Astrid Lindgren: Pippi Langstrømpe
Med: Henriette Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Christian Skolmen, Ågot Sendstad, Rolf Arly Lund, Ingar Helge Gimle, Mari Maurstad, Kai Remlov, Fridtjov Såheim, Anne Marie Ottersen, Thorbjørn Harr, og mange fler, regi: Marit Moum Aune, Scenografi og lysdesign: Kristin Bredal, Koreografi: Torunn Robstad, musikk; George Riedel, Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt
Her kommer Pippi Langstrømpe seilende inn på vår ellers alvorlige hovedscene og skal i to måneder framover spille tidlig og litt senere for de unge. Garantert er at oppsetningen vil forlyste og more, det er ikke å vente annet når man setter opp et barnestykke på Nationaltheatret for full musikk, det vil si, med alle scenens virkemidler i bruk.
Det slåes stort opp i denne oppsetningen med nye grep og virkemidler man kanskje ikke er helt vant med når det gjelder tradisjonelle barneoppsetninger. Norge har ingen stor tradisjon med Pippi Langstrømpe på scenen. I år skal det også feires at det er seksti år siden den første boka om Pippi kom. Den innledet også et stort forfatterskap.
Da var det ikke å forvente annet enn at forestillingen kunne halte litt i kantene på premieren, at den bar preg av ennå ikke å være helt ferdig og at skuespillerne avgjort kunne la seg merke med at de ikke var på hjemmebanen til Egner. Men alle gjør en fornøyelig innsats, til tider er det herlig å oppleve hva de får ut av skikkelsene sine. Jubelen var også stor på premieren og kontakten med salen oppsto umiddelbart. Når forestillingene er spilt noen ganger har den garantert kommet inn på sporet og fått løst de gjenværende små problemene, som bruk av tale med (kanskje) uventet mikrofon som det mest påtakelige i går. Ordene i sangene kom heller ikke fram slik de skulle.
Det er en ‘jentemafia’ som står bak oppsetningen. Eneste hane i kurven er Per Christian Revholt som hadde tilrettelagt George Riedels musikk med mer nåtidige klanger – og ikke minst rytmer. Men regi, lys, scene og koreografi er forestått av jenter. I særdeleshet må vi framheve lyssettingen til Kristin Bredal, noen ganger var det rent for meget til en tilsynelatende enkel oppsetning som dette, andre ganger skapte hun fabulerende stjernenetter med stor virkning. Hun sto også ansvarlig for scenografien og hadde løst denne enkelt og virkningsfullt med bruk av loft og dreiescene. Koreografisk var det også herlig å oppleve denne forestillingen.
Marit Moum Aune har kanskje hatt i tankene å få fram litt mer av de alvorligere undertonene som ligger i Astrid Lindgrens historie. Under ablegøyene kan man skimte litt dypere skyggesider og forfatterens egne tragiske opplevde historie i livet kan anes også her. Men om Pippi er en fantasiskikkelse – og skal være det! – er resten av fortellingen dessverre virkelig nok. Her møter vi samfunnet, de ‘voksne’, regelstyret, det å innrette seg, og først og fremst vise ‘riktig’ oppførsel – slik de voksne har definert den.
Astrid Lindgren evner å gi oss det ene ballesparket etter det andre i sine karrikaturer av voksenskikkelsene. Allerede i åpningen møter vi fruene der de titter ut av sine små dukkehus om morgenen og starter straks med pussekluten på bakken. Siden går det slag i slag med lærerinner, sosionomer og politikonstabler. Elegant stabler Astrid Lindgren den ene situasjonen oppå den andre og morer oss med å konfrontere Pippi Rullgardina Viktualia Krusmynte Efraimsdatter Langstrøm med denne absurde verden med alle sine ablegøyer og utrolige innfall.
For gjennom Pippi kommer budskapet fram: barn skal kunne leke, ha det gøy, finne på tull og tøys og kunne utfolde seg. Forsåvidt gjelder det også de voksne, her ligger den store ettertanken gjemt. Marit Moum Aune konfronterer elegant disse to verdenene mot hverandre gjennom de to timene stykket varte. Kanskje kunne det bli noen stille øyeblikk før pause men etter var det som om vi knapt hadde satt oss før Tjolahopp-tjolahei og sluttsangen satte inn.
Stykket blir svært fysisk og det må ha vært litt av en prestasjon for Henriette Steenstrup å gjennomføre i det tempoet som det var lagt opp til. Men heseblesende ble det gudskjelov ikke, vi fikk lov til å trekke pusten av og til. Jan Gunnar Røise gjennomførte sin rolle som herr Nilsson uten andre ord enn sine gutturale strupelyder. Fysisk imponerende prestasjon også av ham. Stykket åpner med at han bokstavelig talt klatrer inn på scenen og forsøker å dra opp forteppet med en taustump.
Av karrikaturrollene moret Mari Maurstad og Anne Marie Ottersen i alle sine forkledninger med eller uten pute på magen. Her fikk de mye å spille på og utnyttet dette på mesterlig vis gjennnom hele stykket uten å ty til unødvendig overspill. Morsomt var det å oppleve Rolf Arly Lund i knebukser og Kai Remlov som krølltopp og skoleelev, Dan Børge som han ble kalt i stykket til salens store begeistring. Etterhvert vil så å si nesten hele ensemblet trekkes inn i oppsetningen.
Den eneste alvorlige innvendingen vi har er ikke mot stykket. Det er tydelig at for de aller minste passer ikke en oppsetning som dette. Det blir for voldsomt og fysisk og det er ikke akkurat Egners kake-bake-verden vi konfronteres med. Det kan dessverre gå som på premieren med kontinuerlig barnegråt på de bakerste benkene.
Men forøvrig vil Pipp more oss med alle sine ablegøyer i ukene framover. Tjolahopp tjolahei!
