C. W. Tudor gjør sin debut med denne spenningsboka. Men det henger tungt. Hun har gjort et grep med å koble nåtid til fortid. Med et spenn på 30 år som det stadig hoppes fram og tilbake til gjør at det blir en god del komplisert å holde hendelsene fra hver sin tid fra hverandre.
C. W. Tudor: Krittmannen, Cappelen Damm 2018, 350 s.
Det er da du må holde hodet klart og huske 1986 fra 2016, det er en viktig del av bokas intrige.
Det er her jeg finner den største svakheten med denne boka. Det blir for løst, for lite sammenknyttet. Det gjør det vanskelig å gripe helt fatt i intrigens historie.
Det dreier seg om kritt-tegninger som dukker opp hver gang et menneske er blitt myrdet. Den gangen som nå. I bokas nåtids-historie gjøres det også antydninger om at bokas jeg-person er på grensen til å befinne seg i en annen virkelighet, bli dement, rammet av Alzheimer. Dette kunne være interessant, men blir det ikke.
Denne krim-boka tok meg på ingen måte ikke. Jeg fikk følelsen av å være i et tomrom som leser og kave hjelpesløst med å finne holdepunkt mellom de forskjellige personene og hendelsene.
Det var en viktig ting jeg savnet: hvor er spenningen?
