Det var litt av et verk Leif Ove Andsnes ga oss. Brittens klaverkonsert, skrevet av en 25-åring som boblet av ideer og vilje til energisk uttrykk, er et makesløst verk. Her vrinskes det og jubles i sprelske løp, til tider patetisk for så å si oppvisningens skyld, i andre partier mer hardtslående.
Oslo Konserthus 18.1.2018. Britten: Klaverkonsert, Elgar: Symfoni nr. 1 Leif Ove Andsnes – klaver, Oslo-filharmonien, dir.: Thomas Søndergaard
Britten var tydelig påvirket av Sjostakovitsj i dette frodige og sprudlende verket. Og Andsnes gikk ikke av veien for den oppvisningen som det ble invitert til. Noen steder hører vi at Britten kanskje var vel rask på labben, at han kunne gi seg mere tid til finpussing og litt mer alvor. Men blås i det! Her var det tut-og-kjør, en invitt Andsnes mer enn villig fulgte opp.
Noe langt annet blir det med Elgar. Mer ‘engelsk’ og ‘victoriansk’ er det vanskelig å forestille seg. Staut og vakker musikk i lange høystemte buer med andre ord.
Alan Gilbert måtte melde sykdomsforfall og i hans sted tok Thomas Søndergaards over pinnen. Sprekt gjort. Søndergaard er en dirigent som har nervene under kontroll og et lite glis gjemt til publikum. Så avgjort noe som varmet når vi gikk ut igjen i vinternatten i forsøket på å forsere de nesten umulige brøytekantene og løssnøen! Må jo si at det er merkelig at rikfolkets butikker i Vika som holdt den ene passasjen stengt i nesten to år for ombygging ikke hadde råd til å tenke på at det snør i Oslo hver vinter!
