Qasi Wahidi arbeidet som tolk for de norske styrkene i Afganistan. Dette er hans beretning om det som skjedde de siste årene han var der. Det er første gang denne historien blir kjent for offentligheten i Norge.
Boka er ført i pennen av Simen Sætra.
Qasi Wahidi/Simen Sætre: Tolken, Cappelen Damm forlag 2017, 239 s.
Dette er beretningen om en mullvarp i de norske styrkene i Afganistan. Qasi Wahidi fikk tidlig mistanke til en av sine afganske kolleger. Hans varsel førte ikke fram før etter en viss tid og da var det amerikanerne som buldret inn med store støvler og førte den mistenkte vekk med hette over hodet.
Sånn sett kan også denne beretningen leses som en harsk kritikk av engasjementet i fjell-landet på den andre siden av jorden. Uansett om soldatene er norske eller amerikanske og uansett hvor mange skoler de bygger eller veier de asfalterer, vil de uansett oppfattes som okkupanter. Som opptrer som elefanter i en glassbutikk.
Boka skal ha all ære av den formen den har fått, ikke minst fordi vi føler at dette stoffet er noenlunde edruelig behandlet. Men vi har fremdeles ikke full visshet om hva som egentlig skjedde, hva som er sannheten.
Siste del av boka handler om et særtrekk ved landet som vi er lite kjent med her hjemme: hevntanken. Dette er en tradisjon som er dypt nedfelt i det afganske samfunnet og Qasi Wahidi går rundt og er redd for hva som kan skje ham og hans familie.
På de aller siste sidene kommer Qasi inn på det å søke asyl og starte et nytt liv i Norge. Han ba rett og slett ba om beskyttelse, var redd. Og fikk det, som en av de første tolkene. Senere har vi sett at det har oppstått konflikter rundt det å gi tolker asyl og beskyttelse. Sånn sett er denne boka også viktig.
Det ligger et litt alvorlig apropos inne i denne historien. Historien bak veibomben som førte til at den norske ‘superhelten’ Trond Bolle omkom kan kanskje nå bli stilt i et annet lys. Wahidi nevner det såvidt i boka si, men i etterkant kan det nok være umulig å finne mer ut av det. Det er likevel et sterkt apropos.
