Hvis du skal se operaens nyeste versjon av Tosca, her vi et godt råd: ta med solbriller. For her er så mye å frydes over av herlig musikk og ypperlig sangkunst at du må ikke la deg distrahere av utenforliggende ting.
Instruktøren Calixto Bieitio gir seg ikke. Her faller han i nok en gang som offer for sine innfall med å tilføre forestillingen ekstra gimmicks som delvis ødelegger for opplevelsen. For hva skal vi med en førsteakt klebet inn av tape, eller en naken men nydelig dame dansende med Scarpia, eller hip-hop-dans på scenen? Og det lave motlyset som er blitt en ond djevel som følger Bieito i oppsetning etter oppsetning? Også her ødelegger det.
Premiere Den Norske Opera & Ballett 11.6.2017 Puccini: Tosca, med: Svetlana Aksenova, Claudio Sgura, Daniel Johansson, Jens-Erik Aasbø, Thorbjørn Gulbrandsøy, Pietro Simone, Ludvig Lindström, Operakoret og Operaorkestret – dir.: Karl-Heinz Steffens, regi: Calixto Bieito
Det var ikke rart at det oppsto kontant buing i salen da Bieito med følge viste seg for å motta applaus.
Vi liker at det er bevegelse blandt publikum under og etter forestillingene. Dette viser at det engasjerer. Men for å være ærlig, denne var likevel slettes ikke helt på jordet til oppsetning å være. Vi kunne få mange tankevekkere. Men husk solbrillene!
– Dette er en historie om vår tid, med undertrykkende maktmennesker som styrer verden, sier Calixto Bieito om oppsetningen av Puccinis opera Tosca. Han underbygger sin påstand med et Trump-sitat.
Denne sesongen har Bjørvika-operaen valgt å la tre oppsetninger danne en protest mot krig, tortur og politisk forfølgelse: Beethovens Fidelio, Puccinis Tosca og Brittens War Requiem som innledet årets sesong.
Tosca er en av de mest spilte operaene i verden. Den har så å si kontinuerlig stått på spilleplanen så lenge vi har hatt opera i Norge. På Youngstorget rundet produksjonen av Tosca hele førti år. Vi opplevde også en ny Tosca i Bjørvika i 2010 i regi av daværende operasjef Paul Curran, men denne var etter vår mening ikke helt snert i.
Handlingen finner sted på flere plan. Vi har de to unge elskende hvorav den ene er engasjert som opprører og revolusjonær. Vi har maktsystemet med dets vold og tortur i første rekke representert ved den grusomme politisjefen Scarpia. Og vi har det evige problemet med menn som utnytter kvinner og bruker sin makt for å nå sine mål. Alt dette flettes inn i denne operaen som har tidfestet handling til Napoleons-krigene og begynnelsen av 1800-tallet. Men problemstillingene er tidløse, dette kunne like gjerne være i dag. Bieito treffer egentlig ikke så langt unna målet med sitt Trump-sitat.
Vi likte denne oppsetningen, ikke minst fordi den er så utradisjonelt lagt opp. Selv om regissørens innfall kan forstyrre tildels sterkt. Sangerne er på topp. Russiske Aksenova er en herlig sopran som fyller rommet med flott sang. Claudio Sgura eier en sceneskikkelse som danner et grøssende bilde av Scarpia, Daniel Johansson har vi etterhvert sett i mange roller her i Bjørvika. Her som maleren Cavaradossi kan han føye en ny triumf til sine meritter. Og la oss ikke glemme orkesteret: Dirigenten Karl-Heinz Steffens makter å veve orkesteretstemmene inn i handlingen på nærmest magisk vis.
– Kunst skal få oss til å tenke, sier Bieito. Javisst! Med oppsetninger som dette får vi klart demonstrert at opera ikke først og fremst er underholdning. Det skal få oss til å tenke på den vold og urett som er til stede i verden – i dag som for to hundre år siden. På tross av vår reservasjon om solbriller: en fjær i hatten for Bjørvika-operaen!
