Tragedien

Arbeiderpartiet har ingen retrettmuligheter lenger. De har avslørt seg nok en gang som ytterst lite troverdige i kulturpolitiske saker.

Gjennom flere perioder og skiftende regjeringer har partiet hatt muligheten av å gjøre noe med operasaken.

Det har blitt med finord. Toppen ble inntil denne uka nådd da Jagland satte opera opp mot sykehussenger under siste års valgkamp. En slik forflating av viktige kultursaker er det bare en Hagen som gjør i norsk politikk. Men han er uforutsigelig beregnende i sitt politiske spill. Man vet hvor man ikke har en slik urokråke og bajass.

Langt verre er det at en ansvarlig politiker frir slikt til lettkjøpt argumentasjon og populisme. Sier vi det er slik argumentasjon slipper vi å karakterisere det som den dumheten det egentlig er.

Verre er det med onsdagens AP-vedtak om operaen til Bjørvika. Arbeiderpartiet har hatt år på å utrede, undersøke grunnen, gjøre målinger og reise midler til å legge trafikk og veier i tunneler.

Intet er gjort.

Likevel fastholder partiet på at i Bjørvika skal den nye norske nasjonaloperaen ligge. Ikke på en tomt som alt er byggeklar, som ligger der folk ferdes og som ikke er avhengig av milliardinvesteringer i veier og tuneller eller usikkerhetsfaktorer som sviktende grunnforhold.

Romeriksporten har ikke lært Arbeiderpartiet noen ting. De fortsetter ufortrødent som om myra i Bjørvika er like fast som selveste grunnfjellet i Jotunheimen og vender det døve øret til når bryggearbeidere forteller at asfalten sprekker og brygga gynger når trailere kjører ut der den nye nasjonaloperaen er tenkt å ligge.

Det går rett og slett på troverdigheten løs.

Arbeiderpartiet har tapt denne saken. De har vendt seg mot et samlet kulturliv og sagt at det er viktigere for dem å rette opp desenniers synder – som også AP i diverse styringsposisjoner er ansvarlig for – mot østkanten og miljøet i Oslo. For dem er bypolitikk viktigere enn opera.

Norsk kulturliv ser ut til å tape.

Men de som taper mest er Arbeiderpartiet.