Trenger vi teater?

Trenger vi et teater – et nasjonalt teater?

Spørsmålet må stilles – i et land som kan påberope seg hele tre nasjonale teatre: Det Norske Teatret, Beijvas og Nationaltheatret. Endog er det et fjerde som melder seg på som Den Nationale Scene.

Skulle vi ikke sånn sett være godt forsynt med nasjonale teatre?

Spørsmålet må likevel stilles for den institusjon de fleste forbinder med et nasjonalt teater har i disse dager bedt sin eier – staten – om 1,9 milliarder – for at teateret i fysisk forstand skal kunne bestå og ikke smuldre opp.

Her er det altså ikke snakk  om overambisiøse teatersjefer som har sølt bort pengene som Stortinget har bevilget til vanvittige utstyrsproduksjoner. Nei det er snakk om selve bygget, skallet for å si det slik.

Bare for et par år siden måtte fortauet i Stortinsgsgata i Oslo stenges fordi stein falt ned fra bygningen og gjorde det livsfarlig for Oslos borgere å ferdes der.

Helt siden Nationaltheatret sto ferdig og åpnet i 1899 har det fungert som storstue, som vårt nasjonale teater. Her har Nobelseremonier funnet sted, de aller største kunstnernavnene i over et århundre stått på scenen. Her debuterte forrige århundrets største sopran Kirsten Flagstad. Teatret har vært et naturlig sted for statsbesøk og offisielle seremonier.

Forrige gang teatrets eiere måtte trå til for tredve år siden skjedde det under stor strid og spetakkel, noe som var med på å føre teatret til nesten nedleggelse og hårfint fra konkurs. I dag har gemyttene roet seg betydelig ned. Men problemet har til gjengjeld eskalert: bygget fra 1899 er i ferd med å rase sammen.

Teatrets tidligere direktør Thomas Gunnerud har i flere år arbeidet spesielt med dette. Han kan dokumentere at teatret sprekker opp og er i ferd med å forfalle. Det må føyes til at da bygget ble reist på 1890-tallet skjedde dette for private midler og arbeidet ble avbrudt av stadige byggestopp for det var ikke alltid det var midler der. Følgelig ble også de billigste løsningene – og materialene, for ikke å si støpen – valgt.

I dag begynner situasjonen å bli akutt. Uansett må teatret stenge en sesong eller fler – helst så snart som mulig.

Hva gjør så staten, eieren? Den toer sine hender. Dypt i sine byråkratiske arkiver av snurrepipperier finner den nåværende statsråd Helleland formuleringen om noen millioner til en ‘avklaringsfase’.

Avklare – hva da?

At bygget raser sammen?

Spørsmålet er jo ganske enkelt: trenger vi et nasjonalt teater eller ikke?