Tullinløkkas og byens framtid

Skandalen er tilbakelagt. Området er tatt i bruk. Utstillingen åpnet sist lørdag – riktignok med en mindre skandale der også – men nå skulle alt være på plass.

Allerede på utstillingsdagen viste publikum at slikt som dette har man sans for. Det betviles ikke at en spennende utstilling for de mange er langt å foretrekke framfor en død parkeringsplass for de få. Eller ren luft framfor illeluktende eksos, for å si det slik.

I tilknytning til utstillingen er det også rigget til en dokumentardel i den tidligere skandaleombruste trepaviljongen. Her vises hvordan Tullinløkka ble tatt i bruk etterhvert som byen vokste fram. Først var det en løkke ved Bisletbekken, siden ble det samlingsplass for de store demonstrasjonene på beynnelsen av forrige århundre. Før det kapitulerte noen år for tidens ånd og ble oppstillingsplass for noe av den moderne tids verste uvesen, bilismen.

Her, midt i hovedstadens sentrum, kunne altså pengesterke betale for seg for å la doningen stå noen timer. Inntil det nye Nasjonalmuseet tok over, kastet bilene ut, og fikk reist to midlertidige paviljonger og satt i gang med det største utstillingsprosjektet i Oslo på over hundre år: Kyss frosken (se vår omtale).

Området er så sentralt i Oslo som det går an å få blitt. De gamle universitetsbygningene med hagen ligger rett foran, det kongelige slott rett opp bakken og henholdsvis Historisk Museum og det tidligere Nasjonalgalleriet omkranser plassen på to sider. Ubemerket har også Nasjonalmuseet tatt i besittelse Norsk Arbeidsgiverforenings (og Norsk Kommuneforbunds) gamle hjørnegård på den tredje siden. Med en spennende utstilling på plass er det nesten som om vi glemmer skammens tiår med biloppstillingene.

Det er ikke tilfeldig at vi har fått denne dokumentasjonsutstillingen i trepaviljongen. For plassens framtid er fremdeles høyst usikker. Utstillingen er bare midlertidig. Politikerne – de som i sin tid skaffet oss parkeringsplassen – skal ta stilling til områdets framtidige bruk. Politikere er flyktige beist, de stemmer alt etter hvor velgervinden blåser. Og garantert vil i hvert fall ett parti – vi sier ikke hvilket – stå på bilismens og eksosens grunn. Andre ser næringsinteresser og profitt ved området. Deres talsmenn og – kvinner har heller ingen liten innflytelse i Oslos bestemmende organer.

Det nye Nasjonalmuseet ønsker klart at plassen brukes slik den gjøres nå. Kanskje vil de gamle planene om et nytt museumsbygg endelig la seg realisere? Det er trukket inn sterke argumenter for dette. En by trenger slike sentrale plasser for å vise sin skatter, lage et samlingspunkt og ikke minst, få bekreftet sin identitet. Her er sammenlikningen klar: hva har for eksempel ikke Guggenheim-bygget hatt å si for å gjøre Spanias mest møkkete by, Bilbao, til et levende og attraktiv senter? Eller hvilken betydning har ikke Louvre for Paris, eller British Museum og nå Tate for London? I Berlin har man i flere år arbeidet målbevisst for å opprette Museumsinsel, en samling av museer midt i byens sentrum. Man tenker langsiktig, hvordan Berlin igjen skal bli et senter for Europas åndsliv slik det var for hundre år siden.

Derfor er det ikke uten betydning hva som skjer med dette området mist i Oslos sentrum. Merkantilismen kan selvsagt melde seg på, og stille seg i sponsorkøen. Hvis de hever hodene litt utover den nære inntjenings sfære vil de kanskje kunne se at et enkelt museum har betydd mer enn noe annet for Bilbaos næringsliv og de lokale kremmeres lommebok enn et parkeringshus eller kjøpesenter.

Slik må vi tenke i Oslo også. Tenk museumsøy midt i byens sentrum. Riktignok er nasjonen ung, men det er på tide å ta en voksen beslutning.