Samtidsteaterfestivalen Nationaltheatret 1.10.2007
Falk Richter: Unter Eis
Gjestespill fra Schaubühne am Lehniner Platz, Berlin
Thomas Thieme, Mark Waschke, André Szymanski, et barn, Regi: Falk Richter
Tre menn går opp på scenen. Salslyset står på ennå en stund. De setter seg bak noe som lett kan oppfattes som et langt konferansebord. Etterhvert dimmes lyset, mannen til høyre, han som kaller seg Paul Niemand – som på norsk blir noe sånt som Pål Ingensomhelst – gjør nervøse forberedelser til å smakke i mikrofonen foran ham. Etter mye famling og fumling kommer enetalen i gang.
Schaubühne fra Berlin spiller jevnlig på Nationaltheatret. I flere år har de besøkt oss med sine oppsetninger av særlig Ibsen, men også Jon Fosse. I år er turen kommet til husdikteren, Falk Richter.
Stykket består av lange monologer. Bare i et kort øyeblikk helt mot slutten finner det sted teater i form av spill, da er det til gjengjeld ellevilt hvor isen – eller isbitene – spiller en viktig rolle. Men i mesteparten av de fem kvarterene stykket varer sitter de tre mennene ved bordet og holder lange enetaler – gjennom mikrofon.
Hva er det Falk Richter vil oss? Denne ingensomhelst’en kalles til flyavgang på Gate 17. Men han har ikke noe hastverk for han vet at at flyet ikke letter uten ham. Tanker fra barndommen raser gjennom hodet hans, isen og snøen er sentralt i hans minner. Vi skifter over til den moderne businessverdenen hvor vi mer og mer opplever at personene blir hvisket ut framfor et spill hvor fasaden og de innlærte mantraene erstatter det personlige.
Store deler av stykket handler om dette. Det er også i de partiene hvor dette settes på spissen at stykket fungerer godt. Reaksjonen i den stadig småhumrende salen tyder også på dette. Størst var begeistringen der en av konsulentene ramser opp den fallende karrierekurven for de som mister energien eller blir for gamle. Fra å pendle mellom Paris og Tokyo, er London første trinn på stigen nedover. Deretter Bremen og videre nedover, betydningsløse steder til Husum helt nord i Tyskland.
Falk Richter briljerer med ord og begreper i sin framstilling av denne kalde forretningsverdenen. Business-språket blir vridd til det mest surrealistiske absurde i å beskrive det vanvittige i denne glatte verdenen hvor fraser og ritualer kommer i stedet for menneskelilg kontakt.
Herr Ingensomhelst spør hele tiden «Hallo! Er det noen der ute?» Han etterlyser forgjeves det han ikke får tak i.
På den svarte heldekkende bakveggen vises etterhvert videobilder av forretningsbyggets lysende vinduer, en mørklagt gate og fra innsiden av et supermarked. Skygger av personer og billys fyker flyktig forbi.
For å være helt ærlig, forestillingen tok ikke helt tak i oss. Mye av det skyldes ganske sikkert den formen som var valgt. Det skjer lite, mennene sitter bak det lange svarte bordet ubevegelige som i en forretningskonferanse og snakker inn i en mikrofon i lange monologer. Der forestillingen blir levende er når ordkunstneren Falk Richter skaper ubetalelig morsomme bilder av sine absurde konstruksjoner av å snu trillrundt på forretningsverdenens nyspråk – og ikke minst de vanvittige ritualene.
Men hvorfor skal man nødvendig forstå alt som vises på scenen? Det viktigste er at forestillingen fortsetter å arbeid med deg, og at du ikke blir ferdig med den etter at lyset er slukket. Det oppnådde den i hvert fall.
