Premiere Det Norske Teatret 8.11.2003
Norvald Tveit: Ungkarsfesten
med: Jon Eikemo, Nils Sletta, Reidar Sørensen, Jorunn Kjellsby, Marianne Krogh, Anne Marie Ottersen, Ragnhild Hilt, Svein Erik Brodal, Kirsti Stubø, Regi: Per Jansen
Når det skal spilles såkalt folkekomedie, skal det ikke være noen hindringer. Her skal det være blott til lyst, antydningens kunst skal være glemt og ingen karrikatur kan tegnes grovt nok.
Nå er nok Det Norske Teatrets markedsføring av Ungkarsfesten som en ren folkekomedie, en stilart somskal ha hatt æren av å holde teatret oppgående gjennom snart hundre år, noe overdrevet. For dette stykket er noe mer enn en folkekomedie, det inneholder alvorlige tanker om avfolkinga av bygda og hva som foregår oppe i hodene på dem som er nødt til å bli igjen, holde treskeverket i gang og kjøre lass på lass til siloen. Stykket har små elementer av bittersøthet som kanskje kunne være bedre passet på enn bare å fylle på med ordet folkekomedie.
I hvert fall peises det på av fullt begjær i denne korte todøgnshandlingen hvor de godt tilårskomne jentene kommer til bygda og ungkarene med sine heimebrent og pornoblader. I store deler av handlingen før pause er det likesom stykket ikke vet hvor det skal plassere seg, og hvor folkekomedie blir det magiske ordet. Faktisk blir det ikke liv over handlingen før råskinnet fra fartstid på Hurtigruta – Reidar Sørensen – får drevet opp tempoet rett før pause.
Den dobbelthet han avslører i sin rolleperson ville vært viktig hvis stykket hadde våget å være noe mere enn en grovkornet komedie.
Men fra da og inn er det bare å nyte stykket. Det spilles rått, overdrives og frambringer grove karrikaturer som det bare er til å knekke av. Først og fremst er Svein Erik Brodals vestlandsfanden av et despotisk familieoverhode en herlig utlevering. Kontrastene mellom ham og den veldig unge keitete og spretne byjenta, Kirsti Stubø, er riktige og fint beskrevet. De lager et spenn som er viktig for handlingen.
En viktig scene er også den mellom to av ungkarene, Nils Sletta og Jon Eikemo hvor de uten ord har et talende spill seg i mellom. Dette er et øyeblikk av bittersøthet som vi gjerne kunne ha opplevd mer av.
Men ellers full honnør hele veien. Anne Marie Ottersen og Jorunn Kjellsby spiller ut så å si hele sitt register som de litt tilårsgamle byjentene som nå kommer til bygda og håper å kapre et skikkelig mannebein. Marianne Krogh glir inn i en rolle av litt mer alvorlig karakter. Men dialekten hun utstyres med er ikke riktig tenkt, det ville kanskje vært bedre å la henne framtre med rent Oslo-språk som de to andre bydamene.
Oppsetningen skulle vært arbeidet mer med før pause. Den ble i lange perioder for stillestående og led under mangel på karakter. Vi savnet den fresen som oppsetningen bar preg av etter pause, hvor det også helt tydelig – og riktig! – var kuttet i lange passasjer og hele scener (?) mot slutten.
Og folkekomedie er ikke noe vi vil karakterisere denne oppsetningen som. Det er et godt levert teaterstykke med mye latter men også med scener og replikker som vekker til ettertensomhet og refleksjon. All ære til de medvirkende for oppsetningen som plassert midt i juleracet neppe kan gi noen tomme benkerader i ukene framover.
