Nationaltheatret 30.8.2013. Wedekind: Lulu – Pandoras eske. Mariann Hole, Trine Wiggen, Bjørn Floberg, Håkon Ramstad, Hermann Sabado, Igor Necemer, Torgeir Reiten, Anders Mordal, Anne Marit Jacobsen, Elvira Cranner von der Lippe, Rosa Røger, regi: Victoria H. Meirik.
Det er sterkt gjort å presentere krasse Lulu av Wedekind i en ellers flott ramme så å si uten sting og nerve. Wedekinds stykke inneholder så mye tankestoff som er like aktuelt i dag som for hundre år siden, at du ikke kan unnlates å bli berørt av det. Det kan provosere, vekke oss til ettertanke, få oss til å gremmes av avsky eller rett og slett spy av alt det forferdelige vi konfronteres med.
Men ikke denne forestillingen på Nationaltheatret. Den blir merkelig flat. Du provoseres mer av et teater som får så lite ut av så sterkt stoff med de ressurser det har. Wedekind tar her opp viktige problemstillinger og like under teksten ligger et hardt angrep på samfunnsforholdene. Selv den grufulle sistescenen med Jack the Ripper etterlater så å si ingen inntrykk selv om den er sterk nok i seg selv.
Wedekinds teaterstykke opplevde i sin tid å bli rammet av sensur og han måtte også tilbringe en tid i fengsel. Stykket var for sterkt. Framstillingen av en kvinnes seksualitet og hvordan samfunnet utnyttet kvinnen og hvilke grufulle følger det kunne få, var det ikke mulig å svelge for det gode borgerskap på sent 1800-tall.
Wedekind rammer. Stykket, eller stykkene for det eksisterer flere versjoner av Wedekinds stykke – Erdgeist og Die Büchse der Pandora – har like stor aktualitet i dag. Wedekind var forløperen for satiren innen tysk teater. Kabaretsangene som fikk sin største periode på 1920-30 tallet kan spoles tilbake til ham som opphavsmann. Brecht innrømmer åpent at han står i gjeld til Wedekind.
Av materialet til Lulu er det også laget opera. Mest kjent er Alban Bergs opera som han ikke helt rakk å gjøre ferdig før han døde på 1930-tallet. Operaen er en av de få i tolvtoneteknikk som spilles jevnlig rundt på operascenene rundt i verden. Her hjemme gikk den på Bjørvika-operaen for to år siden. Teaterstykket Lulu oppføres også i flere versjoner alt etter som hvilket utgangspunkt man velger. Wedekind har satt spor etter seg. Lolita-skikkelsen til Nabukov er eksempelvis en direkte etterlikning av Lulu.
Vi så teaterstykket Lulu i Helsinki i 1997. Det var en opprørende og sjokkerende forestilling i regi av Hilda Hellwig. Vi må ærlig talt innrømme at den finske Lulu av 1997 gjorde et langt annet inntrykk enn dagens versjon gjorde på Nationaltheatret i 2013. Det sjokkerende og direkte innholdet satte den gangen dype merker i oss.
For det er ikke til å komme forbi at innholdet i Wedekinds stykke er sterkt. Også i 2013, vår såkalte frigjorte tidsalder. Det er ikke bare et stykke om hvordan mannssamfunnet ‘bruker’ (misbruker) kvinnen og de følger det får. Det er også et stykke om en ung kvinne som oppdager sin seksualitet og bruker denne fullt ut. Vi møter henne som ung som fort oppdager hvordan hun kan bruke sin skjønnhet og ungdom som våpen til å få makt over og fortrylle mannfolkene. Dette fører henne til slutt ut i prostitusjon. Dobbeltmoralen, løgnene, det alle vet men ingen snakker om, brettes ut på scenen.
Oppsetningen fokuserer etter min mening i altfor stor grad på å belyse problemstillingen om kvinnens frihet. Men den skjærer langt unna det underliggende og brennbare temaet som ligger rett under i teksten hos Wedekind: samfunnsforholdene og hvordan samfunnets moral og maktforhold gjør at kvinnen styres ut i elendighet. Dermed mister stykket etter min mening en vesentlig del av stinget.
Oppsetningen er gitt en praktfull ramme. Vi overveldes av lys og scenografi allerede før spillet er i gang. Dekorasjonen består av hvite vegger som gir muligheter for å projisere levende bilder eller har et uendelig antall sortier og entreer som i en virkelig buskis-komedie. For undertegnede førte det til assosiasjoner til et reklamestudio eller for den saks skyld, et studio for pornoinnspillinger. Mannfolkene ligger strødd etter henne, enten av selvmord eller utsatt for andres sjalusi og drap, inntil hun selv blir innhentet av sin sjebne, mannssamfunnets mest groteske, uforståelige og brutale vold.
Det er i første rekke en fysisk rolle Mariann Hole står for. I tre samfulle timer står hun så å si kontinuerlig på scenen, eller danser, hopper og kler av seg. Vi skal ikke gå mye inn på de forskjellige skuespillerprestasjonene, men i hvert fall trekke fram at Bjørn Floberg sto for et svært positivt innslag de gangene han var på scenen. Han opptrer rolig og sindig og stresser ikke sitt spill.
Men det er synd at forestillingen som helhet ikke holdt mål etter vår mening. I stedet for å gremmes over mannssamfunnets primitivisme og samfunnsforholdenes ødeleggende kraft, gikk vi ut av teateret og gremmet oss mer over at et ressurssterkt teater får så lite ut av slikt tankevekkende stoff.
