Premiere Nationaltheatret 7.2.2015 Gogol: Revisoren, med: Anders Mordal, Anne Marie Ottersen, Mariann Hole, Erik Hivju, Per Christian Ellefsen, Kai Remlov, Mari Maurstad, Nils Golberg Mulvik, Øystein Røger, Håkon Ramstad, Jan Gunnar Røise, Hermann Sabado, Per Egil Aske, Marika Enstad, Anne Krigsvoll, Heidi Goldmann, Pia Tjelta, Tone Danielsen. Regissør Catrine Telle.
Det er ikke mangel på artige situasjoner som preger denne oppsetningen. Du ler ofte og underholdningsverdien er derfor på toppen. Småhumrende eller gapskrattende, du har uansett ingen kjedelig kveld på teateret.
Men oppsetningen av Revisoren mangler sprut. Det som skulle holde en komedie som dette sammen mangler. Den røde tråden er der ikke. Sist gang Gogols pangkomedie ble spilt på Nationaltheatret var tilstedeværelsen av virkelige hendelser nærværende til stede på teateret gjennom det evige plankegjerdet som var ført opp rundt teateret samt kloakklensingen rett utenfor samme dag som premieren. Dette minnet oss bokstavelig talt om at veien fra Russland på 1830-tallet til Nationaltheatret 1997 var ikke så forferdelig lang.
Det var dette vi savnet i går. Gogols komedie kan framføres som en flat og lattervekkende komedie. Det er umulig å få publikum til ikke å le og stortrives.
Men vi hadde ventet noe mer. Javisst er det tillatt med overspill, grovt overspill, i en komedie som dette. Den inviterer faktisk til det. Men i Gogols tekst ligger det så mye mer.
Ukrainskfødte Gogol skrev stykket som en burlesk uthenging av våre menneskelige svakheter i form av byråkrati, korrupsjon og elendighet blandt maktmenneskene i datidens Russland. Det kunne like gjerne være i dag. Såvel i Russland som i Norge. Vi behøver faktisk ikke gå så langt. For tiden pågår en rettssak mot en av våre ledende bedrifter om nettopp korrupsjon. Uttalelser som har latt seg falle i den anledning om at penger under bordet ikke er til å unngå hvis man skal ha avkastning, burde være som gefundenes Fressen for en oppsetning som dette. Eller hvis eggehodet Anundsen hadde dukket opp på scenen forkledt som en av landsbyens enfoldige sjeler er vi ovebevist om at dette i seg selv ville utløse ikke bare latter men den lille flik av virkelighetsnært alvor som ville sette Gogols surrealistiske skikkelser i den rette sammenheng, dette er faktisk noe som foregår i dag!
Det kan innvendes at dette stykket ikke er ment på alvor, eller at det rett og slett skal spilles som en jublende farse. Det siste gjøres til de grader på Nationaltheatret men jeg er overbevist om at en liten dose hyklersk Frp-retorikk hadde gjort susen i en oppsetning som dette.
Helt siden åpningen av stykket, der landsbyens vannpumpe ikke fungerer og det spørres mot publikum om det er noen rørleggere til stede, holder forestillingen et høyt nivå av lattervekkende situasjoner. Omtrent hver eneste medvirkende har sine saftige øyeblikk hvor de kan briljere med mer eller mindre overspill. Dessuten er dette Anne-Marie Ottersens offisielle avskjedsforestilling etter et langt liv som skuespiller. Vi har blitt kvikket opp av hennes lyse og spontane latter både foran og ikke minst bak scenen i nesten en menneskealder. Tante Sofie har hatt mange strenger å spille på, forbnøyelige og mer alvorsstemte.
Bare av av denne grunn er forestillingen om våre alles menneskelige svakheter verdt et besøk. Du kjeder deg i hvert fall ikke!
