Kulturnyheter

Vakker Romeo og Julie

Premiere Nationaltheatret 30.1.2010
Shakespeare: Romeo og Julie
Jon Øigarden, Mariann Hole, Per Egil Aske, Endre Hellestveit, Per Frisch, Liv Bernhoft Osa, Kai Remlov, Anneke von der Lippe, Kåre Conradi, Anne Marit Jacobsen, Tone Danielsen, Anne Marie Ottersen, Ingrid Vetlesen, Jan Gunnar Røise, Ingjerd Egeberg, Trine Wiggen, regi: Victoria H. Meirik, scenografi: Dagny Drage Kleiva, koreografi: Ingun Bjørnsgaard

Foto: L-P Lorentz
Foto: L-P Lorentz

Romeo og Julie er først og fremst blitt en svært vakker forestilling. Det er også en forestilling som gir oss et drag av frisk luft, av en ny generasjon med behov for et uttrykk som langt fra er preget av det tilvandte og tradisjonelle.

Vi har sett Shakespeare’s udødelige kjærlighetsdrama en del ganger. Men det er sjelden vi forlater en sal – kino, opera eller teater – med en slik god følelse som etter denne.

Foto: Kulturspeilet
Foto: Kulturspeilet

Det er først og fremst i uttrykket – god skuespillerkunst, visuelt lys og scenografi og fremragende bruk av virkemidler som finnes i film og musikk – at dette blir en stor forestilling.

Graffiti på veggene. Doors og tungrock dundrer fra høyttalerne. Lyset flakker og på discogulvet vrir kroppene seg. Så brudd: Prokofievs toner stiger fram og en klassisk skolert sangerinne framfører nydelig Bellini fra operaen av samme navn.

Romeo og Julie på Nationaltheatret er i sannhet en oppsetning med skiftende uttrykk. Den hviler ikke tungt og ensidig på det klassiske dramaets former. Det er en oppsetning som tar oss inn i vår tid og som klart viser at ung kjærlighet, vold og slektshevn er den samme på tross av århundrene.

Foto: Kulturspeilet
Foto: Kulturspeilet

Shakespeare’s kjærlighetsdrama er verdenshistoriens kanskje mest kjente. Det er laget filmer, et tyvetalls operaer og ikke minst det forrige århundrets fremste klassiske ballett over stykket. Prokofievs ballettmusikk har også en viktig plass i denne oppsetningen, men her framført på en uvandt måte. Og utdragene fra Bellinis og Gounods operaer er med på å sette en stemning som gjør denne oppsetningen til utrolig vakker. Særlig synes vi det første møtet mellom de to unge elskende er fint tegnet i krysset mellom dansende kropper, Doors-musikk, Prokofievs delvis spinkle toner og delvis tunge dissonerende skjærende akkorder og Bellinis musikk. Dette sier noe om hvor viktig musikken er for helhetsbildet og hvilket mektig inntrykk den gjør på våre følelser.

Det er blitt en forestilling med et særeget uttrykk. Det er tatt i bruk levende film som forsterker handlingen. Bildene tas opp av to videokameraer på scenen og vises direkte og i samtidighet på bakveggen. De gir oss nye og vekslende vinkler på de medvirkende, vi ser dem fra to hold samtidig som vi hører dem, og noen ganger er de også på filmatisk vis filmet back-stage. Dette gir teateroppsetningen de samme muligheter som film og TV. Det blir fascinerende og spennende og gjør at oppsetningen lever og er i stadig vekslende bevegelse.

Vi har sett denne effekten før på teatret i Sebastian Hartmanns oppsetning av Borkmann for et par år siden. Om Victoria Meirik er direkte påvirket av Sebastian Hartmann eller ikke skal vi ikke uttale oss om. Vi synes bare det er gledelig at Sebastian Hartmanns ånd fremdeles lever i teatret.

Mikrofon er tatt i bruk i dette klassisk dramaet, men er dempet og står faktisk ikke i veien for den direkte levende kommunikasjonen.

Jon Øigarden og Mariann Hole bærer de to krevende hovedrollene. Særlig i oppsetningens siste del, hvor dramaet tegner seg ut i all sin grufullhet får de tyngde i sine roller. Rundt dem utfolder teatrets ensemble seg i mange praktfulle roller.

Dette er den første hovedsceneoppsetningen til Victoria M. Meirik. Hennes far var i sin tid scenemester på teatret og hun kan fortelle at det var en dag han tok henne med på jobb som liten at hennes interesse for teater for alvor ble vakt. Dette vil ikke bli hennes eneste oppsetning på teatret. Vi har mye å glede oss til!

La oss ikke glemme Ingun Bjørnsgaards koreografi. Den er med på å gi oppsetningen liv og bevegelighet. Scenografien til Dagny Drage Kleiva viser oss også et nytt spennende uttrykk med atskillig flere dimensjoner enn det tradisjonelle titteskapsteatret.

Nationaltheatret har startet teateråret med en prakfull oppsetning. Opplev den!

Sjekk også

Det lukter øl på byen i dag

 Hålogaland Teater: Når hjertet slår ut med arman – Brel uten filter – en hyllest …

Nye musikalske stjerneskudd slår gnister på Chateau Neuf

Det er et solid stykke musikalhistorie som i disse dager skrives på Majorstuen, i høstskrud. …