Premiere Det Norske Teatret 22.1.2009
Harold Pinter: Vaktmeisteren
Med: Nils Sletta, Bartek Kaminski, Espen Løvås, regi: Torfinn Nag
Harold Pinter er en anerkjent dramatiker som fikk Nobels litteraturpris i 2005. Han er født på Londons østkant, utdannet skuespiller ved Royal Academy of Dramatic Art og Central School of Speech and Drama. Han debuterte som dramatiker i 1957 med tre skuespill: The Room, The Dumb Waiter og The Birthday Party. Han har skrevet ca. 30 skuespill og 20 filmmanus og regisert ca. 30 forestillinger. Han sier om seg selv. “Jeg er ingen autoritet, ingen pålitelig kommentator til dramascenen, den sosiale scene, eller noen scene. Jeg skriver teaterstykker når jeg er i stand til det, det får greie seg.”
Flere av hans stykker er satt opp på Det Norske Teatret. Vaktmeisteren ble satt opp første gang i 1974.
Vaktmeisteren er et intenst, heftig og voldsomt stykke teater, og du greier ikke slippe ned skuldrene og puste ut før forestillingen er over. Det er et groteskt bilde av en virkelighet de fleste av oss ikke beveger oss i, nemlig de som lever lavest nede i vårt samfunn. Vi er i et rom, kanskje i en kjeller i et tomt forfallent hus hvor Aston bor og hvor det flyter av “søppel” som skal repareres, gjøres om eller bare taes vare på. Her inviterer han Davies inn og gir han en seng og et oppholdssted. Men han har en bror Mick som er den egentlige eier av stedet og dramaet er i gang.
Hvordan overleve i et inferno av aggresjon og fortvilelse? Davis velger å stå på den sterkeste side, for det er det enkleste, den sterkestes rett til å dominere, trakassere og manipulere. Davis blir det kortet som brødrene kan bruke mot hverandre for begge vil ha han som medsammensvoren og vaktmester for dette rottereiret.
Han begynner å trakassere Aston som har gitt han husrom for å heve seg selv over denne gale personen som tidligere har vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Vi ser hvordan usikkerheten vokser når man blir vist omtanke. Hva vil han egentlig? Det er mye tryggere med råheten til Mick, for da vet du jo hvor du står, og man tillater den sterkeste å undertrykke seg og begynner å undertrykke selv. Dette er det evig sanne, man prøver å heve seg selv på andres bekostning, gjerne godt hjulpet av de tilsynelatende sterkeste.
Det er et severdig stykke med dyktige skuespillere, en utrolig bra scenografi og plagsom god musikk. Man er inne i denne kjelleren sammen med personene og slipper ikke unna. Et absolutt severdig stykke, vi anbefaler et besøk på Det Norske Teatret!
