Vanvittig flott

Bjørvik 16.1.2010 Mozart: Figaros bryllup, Brett Polegato, Solveig Kringlebotn, Mariann Fjeld Olsen, Yngve A. Søberg, Katija Dragojevic, Ingebjørg Kosmo, Arild Helleland, Kjell Magnus Sandve, Ketil Hugaas, Gregg Santa, Amelie Aldenheim, Musikalsk ledelse: Stefan Klingele, Regi: Thaddeus Strassberger, Scenografi: Kevin Knigh

Det er en bemerkelsesverdig flott Figaros bryllup vi opplever i Bjørvika for tiden. Lørdagens premiere viste oss en forestilling så gnistrende god at vi knapt har sett bedre. Og her snakker vi ikke bare om de vokale prestasjonene, dette er en oppsetning hvor regien, scenografien og ensemblespillet går sammen til en lysende demonstrasjon av hvor fantastisk en god operaoppsetning kan være. Her forener musikk, teater – og bildekunst! – seg i en høyere enhet som gir utrolige store opplevelser for oss som ser på. Og her viser en ny scene seg fram med alle sine tekniske herligheter.

Den nye scenens fantastiske tekniske muligheter fikk anledning til å utfolde seg for fullt. Scenograf og instruktør hadde tatt i bruk virkemidler som satte oss i sjokk av forbløffelse. Stort sett gavnet det forestillingen og gjorde den mer helstøpt, andre ganger opplevde vi visuelle sjokk, som en gang etter et sceneskift utløste spontan applaus i salen – applaus for et sceneskift! De “glidende” podiene på scenen ga oss en opplevelse av nærmest å ha opplevd noe overjordisk.

Det var helt tydelig at samarbeidet mellom scenograf og instruktør har vært svært fruktbart. Her var scenografien tilKevin Knight en viktig del av oppsetningen, og det hjelper at han har bakgrunn også som iscenesetter. Men det hjelper også atskillig at begge ser på scenografi og regi som en helhet.

Instruktøren Thaddeus Strassberger var svært bevisst på å få fram ensemblespillet. Dette styrket forestillingen i stor grad. I mylderet av mennesker i denne opprinnelige franske komedien var det helheten som bar forestillingen. Vi slapp å bry oss om enkeltprestasjoner og kunne riktig nyte ensemblespillet. Det fløt bra, riktig bra, hele veien.

Mozart bygget sin opera over Beaumarchais’ skuespill av samme navn (sist framført her hjemme på Nationaltheatret i 2004) som lenge var forbudt i Frankrike. Riktignok er det i formen en komedie men inneholder for den tid (1780-tallet) hard kritikk mot adelens privilegier. Dette er i behold i operaversjonen, men her framtrer det for oss i en ny og annen dimensjon enn som det ble opplevd på Mozarts tid. Greven blir en person – som alle andre – som med rette eller urette blir utsatt for intriger, bedrag og renkespill.

Men det er en annen dimensjon som slår oss ved denne oppsetningen. Opprinnelig i teksten kjemper Figaro mot makthaverne og deres overgrep. Men med tanke på makthavernes overgrep mot dagens Bjørvika får vi en aktuell demonstrasjon av at fortid og nåtid hører nøye sammen, noe operaens ledelse ikke er sene om å understreke.

Oppsetningen tar hele scenens bredde i bruk. I dette virvaret av dører som smeller i, folk som lytter, intriger og lureri er ofte tre rom plassert ved siden av hverandre slik at vi får med oss alle dimensjonene i dette menneskemylderet av intriger. Dreiescenen er nesten kontinuerlig i bevegelse. For riktig å understreke at vi befinner oss i et palass med levende mennesker åpnes det også opp bakover og til siden, vi ser mennesker haste forbi i sine gjøremål eller med sine nysgjerrige ører på stilk. Dette skaper en dynamikk som kler forestillingen i utrolig stor grad.

Selve scenebildene er i seg selv langt fra overdådige. Men de imponerer ved sin nærmest filmatiske bevegelse og integrering i handlingen. Bare et sted, i siste akt, opplever vi et tradisjonelt scenebilde. Men her er hagen til gjengjeld gjenskapt i et tradisjonelt klassisk stilisert scenebilde som om vi hadde en flere hundre år gammel Drotningholm-oppsetning foran oss.

Mozarts musikk er dyktig handtert av instruktør/scenograf. Tonene glir ut og inn av scenebildene som om Mozart skrev for film – eller hadde i tankene en oppsetning som dette på Bjørvika-operaen med alle sine tekniske fasiliteter i Oslo i 2010. Unødvendig å tilføye at den ble ypperlig framført av et heltent operaorkester. Kveldens dirigent Stefan Klingele bisto også på hammerklaver ved resitativene. Mozarts musikk danderer seg inn som atskillig mer en nydelig glasur, den er eventyrlig i seg selv og gjør denne oppsetningen til noe nær det fullkomne.

Selv om det var ensemblespillet som var framtredende må vi likevel trekke fram noen av utøverne. Brett Polegato som greven gjorde et sympatisk inntrykk og Solveig Kringlebotnsom grevinnen sto godt til ham. Mariann Fjeld Olsen og Yngve A. Søberg sto for den store overaskelsen som det unge paret Susanna og Figaro. Og for ikke å glemme Katija Dragojevic. Som Cherubino både spratt og hoppet hun høyt og lavt i sin tesosterone krumspring. Bevares for et komisk talent!