Velkommen til de nye unge!

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 15.10.2010, Mozart: Figaros bryllup, Espen Langvik, Marita Sølberg, Silvia Moi, Yngve André Søberg, Ingeborg Schübeler Gillebo, Ingebjørg Kosmo, Arild Helleland, Kjell Magnus Sandve, Ketil Hugaas, Øystein Skre, Kjerstin Løvdal, Musikalsk ledelse: Jonathan Darlington, regi: Thaddeus Strassberger

Det er en ny generasjon sangere som gjør sin ankomst med denne oppsetningen av Figaros Bryllup, den andre i år i Bjørvika, men den første denne sesongen. Mozarts mest spilte opera er utrolig populær. Her lar han det renne ut av seg med flott og forførende musikk i arier som avløser hverandre i tett rekkefølge.

Det var riktignok ikke et helt nytt lag vi så på scenen denne gangen. Hovedrolleinnehaveren, Yngve André Søberg i Figaros skikkelse, var den samme som i vinter. Men ellers var det nye fjes, i hvert fall i fire av de fem viktigste rollene. Da er det gledelig å konstatere at vi nå har fått en helt ny generasjon av unge sangere som fullt og helt står på egne bein og kan påta seg de største oppgavene.

Overrasker gjør de. Særlig vi vi framheve den unge Sørlands-jenta , Silvia Moi. Visst har vi sett henne før og ganske visst gjorde hun internasjonal oppmerksomhet ved sin Papagena-rolle i Kenneth Branaghs filmatisering av Tryllfløyten bare for kort tid siden, men vi har ikke sett henne slå ut armene så til de grader som på gårskveldens forestilling. Hun viser at en god scenekunstner på operascenen er noe langt mer enn stemmekraft. Visst har hun god stemme, bevares, men det er ikke der hun først og fremst overbeviser. Det er kombinasjonen, hun har den rette balanse i å formidle en rolle som tjenerinnen Susanna, som en oppløpen, kokett, ivrig, intrigant men også lett antennelig ung kvinne på vei til å gifte seg med den hun er glad i.

Her står hun i kontrast til den langt prakfullere stemmebesatte Marita Sølberg som bare faktisk i ett parti får vist hva hun har inne i seg, og det gjør hun til gagns! Men mens Silvia Moi fyker opp og ned, fram og tilbake, og er aldri hvileløs i sin rastløshet, kåthet og iver, greier ikke Marita Sølberg som grevinnen å få oss til helt å tro på den forsømte kvinnen som i modnere dager må la ettertenksomheten synke inn i seg.

Men bevares, også Marita Sølberg er praktfull og et levende eksempel på hvordan det gror og spirer innen norsk sangverden.

Vi må også ta med kveldens debutant på en norsk operascene, Ingeborg Schübeler Gillebo som har den takknemlige bukserollen som overkåte og tesosteronstyrte Cherubino. Herlig!

Og la oss ikke glemme gutta,Yngve André Søberg og Espen Langvik som greven, som begge også overbeviste sterkt. 

Alle fem viser at vi kan se framtiden lyst i møte. Riktignok var det unge ensemblet noe preget av premiere-nerver til å begynne med i går, men de sang og spilte seg godt opp etterhvert som løyene og intrigene utviklet seg.

Denne oppsetningen av Figaros Bryllup er et overflødighetshorn av de sjeldne. Selv om det ikke er den første Mozart-forestillingen i Bjørvika, er det den første Mozart-oppsetning som fullt og helt er laget for Bjørvika og ikke er en øverføring fra mer trangbodde Folketeaterpassasjen. Bare det å oppleve tre rom brettet ut ved siden av hverandre på scenen, med dører som smeller og avslører alle de som lytter og haster fram og tilbake, er herlig visuelt og gir den rette koloritt for en forviklingskomedie som dette. 

Riktignok er det en komedie i gammeldags stil men mannen bak det opprinnelige teaterstykket, Beaumarchais, har flettet inn et alvorlig tema som grunnleggende for hele intrigen: adelens privilegier som i utgangspunktet presenteres som menneskelig uverdig og fornedrende, noe som gjorde at stykket før den franske revolusjonen ble totalforbudt fordi den franske herskerklassen oppfattet det helt riktig som et angrep på dem selv. Det var også med nød og neppe at Mozart fikk lirket til en operapremiere i Wien.

Ta da med at operaen er altfor lang og at oppbygging og forløp ville fått en normal dramaturg til å begå tredobbelt harakiri. Men det musikalske innholdet er uovertruffent og med en alvorlig undertone i bunn er dette blitt til Mozarts kanskje mest populære sceneverk. Operaen setter deg uansett i godt humør.

Og legg til at Operaorkesteret stilte opp på en langt annen måte enn da vi hørte dem daffe i vei for to uker siden. Her var søvnigheten gnidd ut av øynene. Sikkert er det at engelske Jonathan Darlington må ha vært inspirerende å arbeide med. Friskt og spenstig lød det.

Ta da med at representantene fra ‘den gamle garde’, som ivaretok alle de mindre rollene i denne oppsetningen som i den forrige, gjorde sine gjøglende saker på en alldels utmerket måte, med en Carmen-agerende Ingebjørg Kosmo i spissen.

En festkveld i operaen. Velkommen til de nye unge!