Premiere Nationaltheatret 30.10.2014. Tsjekov: Tre søstre. Trine Wiggen, Laila Goody, Mariann Hole, Erlend Bakker, Marianne Stormoen, Per Frisch, Jan Gunnar Røise, Bjørn Floberg, Espen Skjønberg, Frøydis Armand, Regi: Hanne Tømta.
Velkommen til Prozorov-famillien med de tre søstrene Olga, Masja og Irina!
Nationaltheatrets oppsetning av Tsjekovs Tre søstre er blitt en bemerkelsesverdig forestilling. Den tar deg med på en reise som du knapt har opplevd ed en teaterforestilling, du opplever skuespill du rett og slett må gispe av og du draes inn i handlingen og samværet med familien Prozorov umiddelbart.
Vi befinner oss midt i stua til familien til den avdøde generalen i et tettsted ‘in-the-middle-of-nowhere’ på de russiske stepper. Mens skuespillerne samler seg rundt bordet midt på scenen sitter pubikum rundt i stoler og sofaer i et fritt sammenrasket utvalg fra teatrets rikholdige møbellager (som i parantes å bemerke befandt seg akkurat her i det som nå er blitt dette svarte rommet før storbrannen raserte det daværende gamle teateret). Dette grepet med å oppheve skillet mellom sal og scene gjør at vi umiddelbart faller rett inn i stemningen og handlingen. Vi føler oss ‘hjemme’, for å si det slik.
En annen side ved denne oppsetningen er at her opptrer fabelaktige Espen Skjønberg i sitt 90. år (!) – du leste riktig: nitti år – i en rolle han også gjorde for tredve år siden. Det er til tider en fysisk krevende rolle men han mestrer den godt. Og replikkene sitter så å si uten suffli.
Vi vil si at denne oppsetningen først og fremst er Espen Skjønbergs i rollen som husvenn og militærlege. Du har kanskje aldri opplevd noe liknenede på en norsk scene noengang. Imponerende er knapt dekkende for dette. Ord eksisterer ikke for å kunne brukes til en slik anledning som dette. Det er rett og slett fabelaktig.
Ikke nok med det, også et knippe av teatrets fremste skuespillere fyller rollelisten. Vi ser Frøydis Armand som den gamle hushjelpen. Hun opptrer med bisk og tverr selvsikkerhet som en gammel dame som vet hva hun vil og hva det hele dreier seg om. Bjørn Floberg er den lett filosofisk anlagte obersten som søstrene såvidt husker fra sin oppvekst i Moskva. Vi må fortsette: Per Frisch i rollen som den forsagte læreren med alle latinsitatene han strør rundt seg med, Erland Bakker som broren til de tre søstrene, en skikkelse som skifter ham under handlingens løp, fra sympatisk, til en berager som forsøker å lure søstrene.
Skuespillerlisten har ingen ende når superlativene skal deles ut: Marianne Stormoen som beholder sin rogalandske lokaldialekt som likesom for å illustrere at hun er en ‘utenfra’, Håkon Ramstad som den forelskete baronen, Jan Gunnar Røise som den eksentriske og mistilpassete arme-kapteinen, i det hele tatt, her er flerfoldige skikkelser som gies strålende liv av fremragende skuespillere.
Og så kan vi heller ikke komme forbi de tre søstrene i stykket, Trine Wiggen, Laila Goody og Mariann Hole. Sentrale i det som er av handling og i de problemstillingene som reises underveis. Spesielt vil vi her framheve Mariann Hole som den yngste, vital, frisk og den som klarest gir uttrykk for drømmen om å komme tilbake til Moskva, til et nytt liv, til en anerledes tilværelse.
Tre søstre har ingen rettlinjet handling. Det er snarere det som ligger under replikkene, ønskene og drømmene som utgjør dette stykket. Vi elskes og forelsker oss, blir forkastet, vi drømmer om et nytt liv et annet sted, drømmen knuses og går i oppløsning. Det handler tilsynelatende om de små nære ting men som egentlig er de helt store, det essensielle i våre liv.
Dette er en teaterforestilling som gir deg en opplevelse du knapt har opplevd før. Det er det geniale grepet med å gjøre Prozorov-familliens hjem til et sted der vi som tilskuere involveres i det som skjer fra første stund som gjør dette mulig. Du opplever at militærlegen Tsjebutykin sitter ved siden av deg og snakker, eller Olga, eller oberst Versjinin. Dermed draes du inn i det som skjer. Problemstillingene og replikkene sitter i sjelden grad og involverer deg på en uvanlig måte. Dermed blir ikke Tsjekov noe vanlige overpratsomhet noe som bare går ut i lufta, men involverer og engasjerer deg som tilskuer fra første replikk.
Vi må være såpass ærlige å si at vi sin tid var noe skeptiske til at teateret skulle bruke baksceneområdet til teaterforestillinger når det offentlige hadde spyttet i atskillige titalls millioner for at det nettopp skulle være baksceneområde og dermed gi muligheter for fleksibel og rasjonell drift på selve scenen. Men etter å ha opplevd denne forestillingen er det bare å gratulere Nationaltheatret med sin black box, sitt svarte rom. Aldri har det blitt spilt forestillinger som dette her, det kan vi trygt fastslå.
Denne forestillingen kommer du ikke utenom i årets teaterhøst!
