Premiere Nationaltheatret 10.1.2007
Pirandello: Seks personer søker en forfatter, bearbeidet av Liv Heløe
Med: Nicolai Cleve Broch, Finn Schau, Tone Danielsen, Kai Remlov, Anneke von der Lippe, Marte Magnusdotter Solem, Kim Haugen, Henriette Steenstrup, Kim Sørensen, Bente Børsum, Ågot Sendstad , regi: Runar Hodne
Har teater noengang forandret verden? spørres det om i Pirandellos tekst. Dette og andre tilsvarende utsagn stiller teatret under lupen i dette nesten klassiske stykket. For hva er virkelighet på teaterscenen? Går det i det hele tatt an å snakke om teater og virkelighet? Er ikke selve problemstillingen selvmotsigende og absurd?
Pirandello skrev dette stykket i 1921. Reaksjonene var svært blandete, for å si det slik. Noen var i ekstatisk jubelrus over hva de så, andre så det som en provokasjon – mot teatret. Merkelig for oss i dag er det å forestille oss at de italienske fascistene – som også likte futuristenes grensesprenging innen bildekunsten – var av de som fulgte jubelbruset.
Stykket ble siste gang spilt på Nationaltheatret i 1967, den gang med selveste Ingemar Bergman som instruktør. Oppsetningen den gang flyttet grenser, i hvert fall fikk den store konsekvenser for teatret. Ikke bare med sterk fokus på selve teatret og prøveprosessen – som fikk sitt høydepunkt i den kommende teatersjefen Arild Brinchmann, han kunne holde sceneprøver på opptil et år før han kunne være fornøyd – men også fysisk og materielt. Bergman-broa – frontallyset – er det mest synbare resultatet for teatret. Denne lysbroa var et da uhørt fysisk inngrep i teatret men har hatt uendelig mye å si for alle teaterforestillinger som fulgte, ikke minst for teateruttrykket. Det nye teatret hadde inntatt landets hovedscene, Bergman banet på sett og vis også veien for den nye teatersjefen. Han kjente Brinchmann godt fra før og ville at han skulle ta jobben.
Slik sett har dette stykket også hatt mye å si for Nationaltheatret og vårt nasjonale teaterliv. Trikken i Stortingsgata fikk ikke Bergman fjernet selv om han bannet stygt over skrammelet fra Sølvfisken da den ramlet og hvinte forbi utenfor.
Dagens oppsetning vil neppe sette slike spor som den legendariske Bergman-oppsetningen. Det har på en måte ligget i kortene. På grunn av andre oppsetninger har prøvetiden vært for kort og ensemblet har hatt altfor lite tid sammen. Premieren er blitt utsatt for at skuespillerne skulle finne mer ro og finne fram til et samspill. Men på premieren var det altfor tydelig å merke at de gjerne kunne ha en ukes prøvetid til – om ikke to.
Stykket er uferdig. Bare i enkelte partier tar det tak i oss. Gode enkeltprestasjoner løfter det. Men samspillet uteblir. Dette er stykket totalt avhengig av. Dessuten er skuespillerprestasjonene svært ujevne, for å si det pent. Men av det positive vil vi trekke fram Kim Haugens eminente spill. Han og de andre medvirkende i Peer Gynt, som de faktisk prøver på, leverer gode og tildels glitrende prestasjoner. Temperaturen i salen blir raskt høy og lattersalvene sitter løst. Men så stivner det.
Stykket dreier seg om teater i teater. En familie med sin historie og interne konflikter bryter seg inn i teatret og forlanger at deres historie fortelles. Deres liv er virkelig, deres historien er sann, teatret er ikke virkelig. Så utvikler det seg. Her har vi et utgangsgpunkt for et spill i spillet, teatrets egentlige rolle stilles under lupen og drøftes. Vi ser godt hvilke spennede muligheter som ligger i dette stoffet.
Dessverre når det ikke helt fram slik det skulle. Familiens historie kommer ikke fram til oss selv om Kai Remlov gir et godt bilde av ‘teatrets uvirkelighet’. Han får fint fram skillet mellom det ‘levende livet’ og ‘teatrets illusjon’. Også på andre måter stiller oppsetningen dette på spissen. Stykkets scenemester – som også rundet de 50 på selve premieren – er også teatrets egentlige scenemester, også for oppsetningen. Teater i teater, dette kunne være fascinerende hvis man hadde valgt å gjøre dette uttrykket klarere og mer presist uten å falle i buskis-komedie. Kim Haugen og Henriette Steenstrup – foruten scenemester Lars Helvig – gjør sitt. Men det svikter på avgjørende punkter. Det blir for ujevnt.
Man kan ikke forlange at et teater skal ha full suksess med alle sine oppsetninger – særlig nå som de nå kan vise til en så å si stående rekke av jubeloppsetninger over lang tid. Men i denne oppsetningen ligger det mye spennende, noe som vi dessverre bare glimtvis får innblikk i. Det er synd at man ikke får det helt ut ved denne oppsetningen.
Kanskje man skulle ha gjort som i Brinchmanns tid, ytterligere forlenge prøvetida?
