Nationatheatret 14.9.2014. Ibsen: En Folkefiende – Ein Volksfeind. Schaubühne am Lehniner Platz
Med: Christoph Gawenda, Ingo Hülsmann, Eva Meckbach, Christoph Gawenda, David Ruland, Moritz Gottwald, Thomas Bading, Regi: Thomas Ostermeie.
 Denne Ibsen-oppsetningen snur teateret på hodet. Fra å være tilskuer til et tradisjonelt titteskapsteater, er du plutselig aktivt med i stykket. Du engasjeres, mange i salen snakker og har innlegg. Du opplever ikke en teaterforestilling, du er med i den. Ibsens En Folkefiende fra 1882 er det stykket fra hans side som i forbløffende grad blir realistiske og skremmende sett opp mot vår tids øyne. Den ytre tematikken han tar opp, forgiftningen av vannet i den såkalte helsebringende badeanstalten, har drøssevis av tilsvarende eksempler å vise til i dag. Faktisk er dette en tematikk med mange spor, ikke minst i debatten om klima og vårt øko-system.Men ibsen så det i større perspektiv og atskillig lenger. For ham var det snakk om en allegori, hvordan samfunnet var forgiftet og at den som våger å si sannheten blir bannlyst av den konservative mektige majoritet. I dette finner vi Ibsens person og det han selv opplevde i sin samtid, eksemelvis den kritikerstorm som møtte ham med Gengangere.Grepet med å føre fjerdeakten ut i salen og la tilskuerne bli en medaktør, er ikke nytt. Ibsen inviterer faktisk til en slik løsning og vi har opplevd den før på Nationaltheatret, I Maroviczs’ oppsetning fra 1979. Men Thomas Ostermeier og Schaubühne fra Berin tar det atskillig lenger. I fjerdescenen, folkemøtet, forlates ikke bare manus, og publikum trer inn, men personene i hele oppsetningen forenkles, legges til og fjernes. Og sisteakten får et nytt innhold.
Det budskapet instruktøren lar oss høre er en videreføring av Ibsen i 1882-utgave. Nå er det vår tid med fremmedgjøring og internasjonale storkonsern det gjelder. Reklame taes fram og vendes på. Dette føles riktig og nødvendig. For det er egentlig ikke mye i Ibsens tenking som er endret. Grunnpillarene står fast, at den som står alene er sterkest og at majoriteten ikke nødvendigvis har rett. Når vi klemmes tilbake til titteskapsteateret igjen – riktig, det føles akkurat som å bli presset tilbake – er det delvis med nye problemstillinger som faktisk gir mening, i hvert opplevde undertegnede det slik. Pragmatismen, det å alltid finne en middelvei så alle blir fornøyde, får her en skremmende tegning. Den siste scenen i nesten stummende mørke, overlater oss til refleksjonen om hvor lite vi er til å stole på, oss mennesker som alltid vil det beste. Det problematiske jeg fant ved denne oppsetningen var i hovedsak at Thomas Ostermeier problematiserer dagens samfunnskritikk. Han intellektualiserer den i sterk grad, gjør den abstrakt og svevende. Ville det ikke være enklere å ta utgangspunkt i dagens saker, Ukraina-konflikten eller hvordan europeiske finans med aktiv pådriver i Tysklands forbundskansler Merkel, skal tyne det fattigere Sør-Europa? Eller går det troll i ord med denne oppsetningen som i dette Kurfürstendamm-beliggende teateret kunne frykte, at de kunne rammes av det samme som doktor Stockmann var utsatt for i Ibsens stykke? Joda, Ibsen er aktuell. Pokketrs aktuell. |
|
| Kjell Moe | |
