Premiere Nationaltheatret 14.1.2015 Lars Norén: Natten er dagens mor, med: Terje Strømdahl, Ellen Horn, Emil Johnsen, Glenn André Kaada, regi: Kjersti Horn, samproduksjon med Riksteatret
Det spilles rått og brutalt teater på Nationaltheatret for tiden. Oppsetningen av Natten er dagens mor er blitt en reise inn i det mørkeste helvette. Virkemidlene er sterke, her er vold.og nakenhet brettet ut i en handling som finner sted i løpet av et døgn.
Natten er dagens mor fra 1982 er Lars Noréns gjennombruddsstykke. Han legger ikke skjul på at det er dels selvbiografisk, det er sin egen familie han skildrer. Det er realisme så intenst som du omtrent aldri har opplevd det på en teaterscene. Dette er en familie i oppløsing med farens alkoholisme som det sentrale. Vi dras inn i et mørke med fortvilelse, bruttte håp, stadige løgner og desperasjon.
Moren vil så gjerne holde familien sammen og håper nesten fortvilet på at mannen definitivt legger flaska fra seg, hun er tross alt glad i ham. Men alkoholikeren er en mester i å lure seg selv og andre. Han gjemmer sine flasker på alle tenkelige og utenkelige steder.
Mot ham står i første rekke sønnene, den eldste som er voldelig mot faren i de kraftigste utbruddene. Den yngste er en utagerende og rastløs 16-åring som forsøker å finne ut av seg selv og livet midt oppe i dette kaoset.
Et av stykkets beste – og rolige! – scener er på gutterommet når de to spiller saxofon med hverandre.
I denne vulkanske ekspressiviteten tilfører instruktøren Kjersti Horn virkemidler som normalt ville sjokkere et vanlig teaterpublikum. Men ikke her, for i denne oppsetningen tar tekst og handling fullstendig luven fra alt annet. Da lar du deg ikke sjenere av høy discolyd og skjærende ubehagelig neon-lys. Det er også tatt et grep med levende kamera som jeg syntes var flott. På denne måten kan stykket spilles i ett, to og en halv time uten pause eller forstyrrende stopp for sceneskift. På en skjerm over selve scenen blir vi med inn i skuespillerfoajeen som for anledningen er rigget til som foreldrenes soveværelse, til guttas rom og til et badeværelse på sidescenen. Dette er riktig og smidig gjort!
Lars Norén skrev stykket i 1982 og det ble oppført på Nationaltheatret i 1984, da med Toralv Maurstad i rollen som faren. Visst hadde denne oppsetningen sterke kvaliteter, ikke minst i hovedpersonens eksplosive kraft men også i eldstesønnens brutale vold hvor Nils Ole Oftebro i 1984 hadde fått ‘faglig’ hjelp til sine grep. Men årets oppsetning har kvaliteter langt utover dette. La gå at vi merket et enkelte ennå ikke var tekststerke nok i sine replikker, det vil nok komme seg etterhvert, men forestillingens styrke denne gangen består i den vulkanske eksplosiviteten og intensiteten som gjør at du omtrent ikke får et øyeblikks ro.
Terje Strømdahl som faren har nok sine sterke utbrudd, men han makter å dempe spillet sitt såpass at han tilfører rollen en viss medynk og medmenneskelighet. Du synes faktisk synd på ham enkelte ganger!
Emil Johnsen som den yngste sønnen imponerer sterkt. Med sin boblende energi, stadige rastløshet og iver er han en storm som fyker over scenen og skjermene og sørger for at handllingen – utenom i den ene scenen i gutterommet – aldri faller til ro.
Forestillingen skal i slutten av neste måned ut på Riksteaterturne til det ganske land fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord. Vel bekomme teater-Norge, dette blir sterkt kost for de ytterste skjær!
