Wenche nitti: gratulerer!

Norges fremste teaterdiva, Wenche Foss, fyller i dag 90 år. Vi er av dem som stiller oss i gratulantenes rekker.

Nitti er en anseelig alder. Det som er mest imponerende er at damen virker pigg som aldri før. Selv om beina melder pass og hun lot seg rulle inn av sin venn sufflør Trond Bøthun Nilsen, er hodet helt klart og hun hadde ikke vanskeligheter med å besvare alle spørsmålene fra presse og media idag.

‘Det er ikke noe å klappe for, men….’ sier divaen. Hun synes også vi rett og slett blir for gamle.

Media var opptatt ev en hel rekke ting, fra sminke – skosverte- og stearinknepet – til hennes engasjement for de svake og vanskelighetsstilte. Men hun tok også et steg ut i politikken og var ganske frittalende når det gjaldt hennes sønn Fabian Stang som i dag er Oslos ordfører.

‘Han har ikke greie på politikk’, sa moderen. Men hun tror han blir en glimrende ordfører og håper han får utrettet det han ønsker.

Hun sa at hun blander seg opp i alt som hun mener er urettferdig. ‘Jeg kan simpelthen ikke la være’, sa hun. Hun har gjennom årene talt bisper og øvrighetspersoner rett imot og hun er ikke redd for å synge ut.

Wenche Foss har dominert norsk teater og ikke minst norsk offentlighet de siste sytti år. Hun debuterte som skuespiller som tenåring allerede i 1937. Hannah Glawari i Den glade enke har vært en av hennes yndlingsroller. Hun leste for husvennen Bjørn Bjørnson, Nationaltheatrets første teatersjef og dominerende personlighet de første femti årene, i sin tid. En tid var hun tilknyttet Oslo Nye Teater men fulgte kollega og venn Toralv Maurstad da han ble teatersjef på Nationaltheatret i 1978.

Hun vil gjennom hele sin karriere huskes for sitt samspill med Per Aabel, både i film og på scenen. De siste forestillingene de spilte sammen på scenen var i Kjære Løgnhals og Soloppgang i Riga.

Wenche Foss har to sider, men i dag er det utvilsomt hennes sosiale engasjement som fester seg sterkest. Selv en rullestol er ikke til hinder for at hun uttaler seg fritt og klart om det hun mener er galt og urettferdig.

I dag blir hun hyllet av venner og teaterkolleger med en festforestilling på Nationaltheatret. Senere går det slag i slag med tilstelninger og inviterte gjester.

Vi kan ikke si annet enn at vi bøyer oss i ydmyk respekt for hennes svært høye alder, og hennes store sosiale engasjement som vi håper ikke er slutt. Det er sjeldent å møte en nittiåring som er så klar i hodet.

Men hun innrømmer at alderen setter sine spor: – Noe må det være, nå tåler jeg bare vann, ikke lenger et glass vin, sier hun.