Zemlinsky: Lyrische Symphonie, Symphonische Gesänge
Alessandra Marc – sopran, Håkan Hagegård – baryton,
Willard White – bass-baryton, Concertgebouw-orkesteret dir.: Riccardo Chailly (Decca Entartete Music 443 569-2)
Denne innspillingen bringer oss halvparten av årsaken til at nazistene satte Zemlinsky og hans musik på forbudslisten: hans symfoniske sanger som han hentet fra antologien Afrika singt (utgitt i Wien i 1929). Den andre grunnen var selvfølgelig at han som et overveiende antall tonekunstnere både i det tredje riket og Østerrike var jøde.
Men før vi kommer til den nærmest elektrisk dirrende tolkningen av de syv diktene, fremragende framført av Willard White, får vi nok en versjon av det som kanskje for ettertiden står som Zemlinsky’s hovedverk – hans lyriske symfoni. Dette er musikk som ligger i grenselandet mellom senromantikk og nyere former, som en tidlig Schönberg eller sen Mahler, om man skal karakterisere den.
Og da stiller både du og jeg spørsmålet: er dette musikk forbudt av det tredje riket og som dermed havnet glemmeboka? Slettes ikke. Og heller ikke komponisten er et ukjent navn, like lite som Hindemith og Schönberg.
Om det så er slik at Decca i ly av sin suksessfulle serie hermed også tenker litt kommers og smugler inn et av dette århundrets standardverker inn i serien under påskudd av at komponisten sto på listen av kunstnere som ble fordømt som ‘degenererte’ , får være opp til dem. Vi får altså servert nok en versjon av kjent musikk som det allerede finnes en god del alternative innspillinger av.
For å hevde seg i konkurransen, anvender Decca seg denne gangen av selvesteConcertgebouw-orkesteret og deres sjefsdirigent Riccardo Chailly. Orkestralt låter det da også praktfullt. Overbevisende er også den sanglige innsatsen til Håkan Hagegård. Der det svikter er Alessandra Marc, som riktignok har et stemmemessig vanskelig parti å ivareta.
Mer gledelig er derfor de symfoniske sangene, som såvidt vi kan se foreligger for første gang på CD. Her kjenner du uhyggen når teksten beskriver Dixieland, og Willard White gir en frysende god tolkning av disse sangene.
Med forbehold om sopran-alten er dette en CD vi trygt kan anbefale deg. Prakfull orkesterklang får du også med deg.
