B. Andreas Bull-Hansen: Lushons plater, Cappelen, 2004.
B. Andreas Bull-Hansen begynte sin karriere som styrkeløfter og siviløkonomistudent, men en bilulykke fikk ham til å satse på litteraturen isteden. Skal man dømme fra den siste romanen hans, Lushons plater, var det et riktig godt valg.
Bull-Hansen skriver i genreområder norske forfattere flest ser ut til å sky som pesten. De første bøkene hans beskrives gjerne som fantasy, selv om forfatteren selv synes merkelappen er for snever. Denne gangen har han komponert en dyster fremtidsvisjon fra ettertiden til et atomkrigsherjet Europa, hvor rase- og religionskriger nesten har utryddet menneskeheten. Dette er heller ikke hverdagskost i norsk litteratur. Derfor er det hyggelig å konstatere at forfatteren lykkes godt med sin annerledeshet.
Noe over et halvt århundre etter katastrofen, overlever primitive klaner fremdeles i Oslos t-baneganger. Vi blir vitne til en hverdag hvor de opprinnelige menneskene, ledet av den brutale Bigge Mahmed, herser med gennerne. Disse er mennesker med mutasjoner som har oppstått tildels på grunn av radioaktivitet og tildels utstrakt innavl.
Hovedpersonen Evv Lushon derimot er et produkt av vitenskapen. Han er en etterkommer av genmodifiserte soldater fra før krigen. Evv er et menneske med et dyrs sanser og styrke. Han er en nattjeger, som brukes hensynsløst av Bigge Mahmed til å skaffe klanen menneskekjøtt, en rett som spises med like stor appetitt og selvfølge som vår tids ferdigpizzaer. Vi møter også Olda, som er den eneste som er gammel nok til å ha opplevd tiden før krigen. Olda prøver å lære Evv om hvordan det var, men det er ikke lett i en verden hvor misforståelser og myter om fortiden er det eneste som er igjen. Når Olda er i ferd med å dø etter et angrep på klanen, lover den naive Evv gamlingen å reise sørover for å finne Sivv Lashon (les: sivilisasjon). Evv tror det dreier seg om en person, men han har også uklare tanker om en bedre verden. Dermed er det duket for det som antagelig må være litteraturhistoriens mest beinharde dannelsesreise.
Bull-Hansen gjør Evvs odyssé både levende og troverdig. Gode beskrivelser gjør det lett å skape filmatiske bilder av handlingen i fantasien. Forfatteren greier dessuten å bygge opp bølger av spenning som til tider nagler leseren til boksidene. Dette er likevel så mye mer enn en spenningsroman, for målet med enhver dystopi vil alltid være å sette betenkeligheter ved vår egen tid under lupen. Hva er det så Bull-Hansen vil oss?
Det kunne være fristende å lese boken som en skarp advarsel om hvor genteknologi og tukling med naturen kan lede oss. I så fall ville forfatteren forutsigbart føyd seg inn i tradisjonen etter Mary Shelleys Frankenstein, men uten å røpe mer av handlingen, må det sies at teksten er mer tvetydig og kompleks enn som så. Noen steder er den faktisk svært optimistisk på naturvitenskapens vegne, andre steder ikke. Denne ambivalensen fungerer godt, og er mer tankevekkende enn hva en ensidig polemikk ville vært.
Bull-Hansen uttrykker selv i et intervju med Aftenposten den 1. november at vi ikke har noen rett til å stoppe denne utviklingen. Han hevder faktisk også at den vil komme uansett. Er han altså helhjertet for? Kanskje, men teksten gir godt rom for å heller se denne utviklingen som et tveegget sverd, hvor det er vår bruk det kommer an på, ikke teknologien i seg selv.
Det genteknologiske elementet i boken gir også grobunn for et annet tema, nemlig behandlingen av dem som skiller seg ut og er annerledes. Den sympatiske og stadig klokere Evv, sliter hele tiden med mindreverdighetsfølelser. Mye av romanen dreier seg om Evvs søken etter tilhørighet i en fordomsfull verden. Kanskje er budskapet derfor å behandle den naturen vi skaper og forandrer med respekt.
Historien om Evv kunne også leses som et bastant antikrigsbudskap, men det skinner gjennom flere steder at Bull-Hansen mener det er verdt å kjempe med våpen for en sivilisert verden. Det er antagelig derfor han i samme intervju hevder at invasjonen av Irak var korrekt, men utført på feil måte, uten at det blir utdypet hva riktig måte ville være. I intervjuet fremstår forfatteren som determinist også når det gjelder krig. Han tror en større konfrontasjon mellom den islamske verden og vesten er like uunngåelig som avanserte geneksperimenter. Men fatalisme eller ei, må boken uansett leses som et angrep på fanatisme og fundamentalisme i vår egen tid. Vi blir blant annet kjent med Menniheta (les: Menigheta), en primitiv, kristen bevegelse med korsfareragenda. Denne kan sikkert tolkes i den bredeste, mest allmenne forstand, men det er vanskelig å lese om den uten å la tankene gå spesifikt til de religiøse høyrekreftene i U.S.A.
Religion er i det hele tatt et stort tema i verket, også der det dreier seg mer om hovedpersonens psyke enn de store konfliktsveipene. Fra Evvs side er det religiøse sentrert rundt spørsmål som tvil, tro skyld, samvittighet og soning. Komplisert tematikk som dette behandles gjennom hovedpersonens ulærde, naive sinn, uten at dette på noen måte forringer behandlingen av emnet. At det tas opp må ikke forstås som noe propagandaskrift for noen bestemt religion. Evv er hele tiden forvirret og tvilende. Det eneste han er ganske konsekvent overbevist om er at nattjegere havner i ”hællvete”. Det er denne psykologiske prosessen som er i sentrum, ikke selve svaret på spørsmålet om troens korrekthet. I den grad Bull-Hansen preker, er budskapet verken kristendom eller islam. Det er snarere toleranse i alle former.
Da er det kanskje håp? Heller ikke dette er fullstendig entydig, men forfatteren legger da ut en spire av optimisme her og der. De gode kreftene i mennesket har fått sin plass mellom permene, ironisk nok som oftest representert ved den genmodifiserte Evv. Vi finner for eksempel både kjærlighet, selvoppofrende heroisme og generell vilje til å gjøre godt. Når slikt skal beskrives kan det lett bli banalt, men Bull-Hansen unngår å gå i de verste klisjéfellene, og når det heller ikke legges skjul på at kampen for en bedre verden er konstant og endeløs, fungerer det riktig bra.
Språket i boken er et kapittel for seg. Bull-Hansen lar dialogene foregå i et muntlig østkantspråk, hvor noen hyppig brukte ord konsekvent staves feil for å understreke at skriftspråket knapt eksisterer lenger. Mennesker skrives for eksempel mensker. Dette er virkningsfult og vellykket i begynnelsen av boken. Når Evv senere kommer i kontakt med andre språk, halter det imidlertid til tider litt når forfatteren prøver å lage en slags halvveis fullførte oversettelser fra det europeiske språket, tilbake til dette østkantspråket. Noen ganger fungerer det, men innimellom virker det litt forstyrrende fordi han ikke helt finner en naturlig måte å gjøre det på. Det er også en veldig stor kontrast mellom fortellerstemmens konservative riksmål og dialogene. Kanskje hadde noen flere a-endelser skapt en større språklig sammenheng. Dessuten kunne han med fordel endret enkelte svært gammeldagse ordstillinger hvor pronomenet stilles først i setningen. På den måten hadde han unngått en svakt sporbar tendens til overdrevent patos i enkelte avsnitt.
Dette er dog flisespikkeri som ikke ødelegger lesegleden i noen nevneverdig grad. Lushons plater er alt i alt en helstøpt, spennende og intelligent fortelling. Har du litt samfunnsengasjement, kombinert med mage for kannibalisme og svært grafiske voldsbeskrivelser, er det bare å kaste seg over den.
