Den Norske Opera 3.11.2006 MESTERAFTEN 2006 – Bizet: SYMFONI I C/Morten Subotnik: ARENA/ Arnold Schönberg/ Anton Webern/Antonin Dvorak: HEART`S LABYRINTH, Nasjonalballetten, Koreografi: George Balanchine, Glen Tetley og Jiri Kylián
Nasjonalballetten satser nok en gang på Mesteraftener, og denne gangen ble det en flott kveld med tre gjennomført gode balletter. Ingen overdøvende jubel for noen av koreografiene oppnår man denne gangen, men på det jevne meget god kvalitet.
Først ut var “Symfoni i C,” den klassiske og stilrene koreografien som neste år kan feire sitt 60-års jubileum. Georges Bizets musikk er nok en gang det mest oppsiktsvekkende, hvordan hans verk bølger i takt med danserne, enten det danses i grupper eller i formasjoner med pas-de-deuxer i front. Fernando Duartes oppvisning i første sats og Gakuro Matsuis lette trinn i tredje sats var herlig å bivåne. Det danses med presisjon, men samtidig i bra nok tempo til å skape flyt i koreografien. Litt skuffende var det å se Maiko Nishino og Dirk Weyershausen i andre sats, som begge slet med å finne tonen. Sistnevnte har også en noe oppstrammet holdning, som gjør at koreografien virker noe kantete. Totalt sett blir det et hyggelig gjensyn, men uten at vi mister pusten av begeistring.
Glen Tetleys “Arena” hadde endelig norgespremiere sist fredag. Koreografien er nesten førti år gammel, men har likevel ikke funnet veien til en norsk scene. Koreografien er en hyllest til det maskuline, og samtlige dansere gjør en meget god jobb. Morten Subotnicks musikk er røff, men understøttes av en praktfull lysdesign signert John B. Read, noe som gir danserne stor drahjelp iført lekre skygger. Stort pluss i margen også til ballettsjefen som gir Robert B. Refling en så stor oppgave som denne, noe som beviser at Giljane vet å sette pris på de yngste danserne i stallen. Refling har enda noe uferdig over seg når han danser, men han kommer garantert til å nå de store høyder om han holder treningstempo og utviklingshastigheten på samme nivå i årene fremover.
Også denne gang, kom karamellen til slutt. Kyliáns “Heart’s Labyrinth” i sine fire ulike satser er et herlig skue. Det åpnet dog litt skuffende med Ingrid Lorentzen, Scott Casban og Ole Willy Falkhaugen. Bortsett fra åpningssekvensen, var koreografien noe tam og Arnold Schönbergs musikk passet ikke riktig til, særlig Lorentzens sine trinn. Scott Casbankom dog sterkt tilbake i tredje sats sammen med Alexandra Santana. Flyten, sensualiteten og innlevelsen var på sitt maksimale. Siste sats ble dog det optimale høydepunkt. Et gledelig gjenhør med Dvorak, som Oslo Kammermusikkfestival fremhevet i 2004, la rammen rundt Line Alsakerog Richard Sutties sensuelle avslutning. Dvoraks “Nocturne i H-dur, opus 10” er ubeskrivelig sart og vakker, og er som skapt for de to danserne som ved hjelp av et orkester i høstform kunne gi publikum det de behøvde før årets mesteraften var historie.
