Musikk er en øyeblikksopplevelse

Intervjuet av Grethe Nordtømme og Kjell Moe. Fotos  Kjell Moe
– Jeg har hatt denne celloen i 12-13 år, sier Truls Mørk til Kulturspeilet og viser oss den flotte Montagana-celloen fra 1723 bygget i Venezia.

– Hvor mye er den forsikret for?

– Det er SR-bank i Stavanger som står for det. Det er som et kunstverk, man kan best sammenlikne med hva andre Montagnana-celloer selges for for øyeblikket.

– Og det er?

– Det er også vanskelig å fastslå. Men det dreier seg om mange millioner…

– Man blir rent nervøs av slikt.

– Det fascinerende ved instrumenter er at alle er personligheter. Min cello har stor varme, samtidig har den stor klarhet som bærer godt i store saler. Den er tydelig. Celloer kan ofte bli grumlete, det har sammenheng med at toneleiet igger midt på. Da kreves det en veldig klarhet for å komme gjennom.
– Det er først de 4-5 siste årene jeg kan si at jeg virkelig kjenner instrumentet, vet hvor langt jeg kan gå.

Ny CD ute
Kulturspeilet intervjuer Truls Mørk i forbindelse med utgivelsen av hans siste CD, cellokonsertene til Mjaskovskij og Prokofiev – bearbeidelsen som han kalte Symphonie concertante.

– Opptaket er gjort i Symphony Hall i Birmingham, konserthallen er kjent for sin akustikk. Her kommer celloen din fint fram, men kanskje på bekostning av de mørkere leiene i orkesteret?

– Det er mye smak og behag i type av opptakslyd. Det er ikke noe problem å ha lyden optimal klar, men samtidig vil den bli tørr og akademisk. Jeg liker bedre en varm klang framfor en som er analytisk.

Ikke samme instrumentet
– Vi hørte igjen innspillingen din av Sjostakovitsj’ cellokonsert som du gjorde med The London Philharmonics og Mariss Jansons fra 1995. Det er jo ikke det samme, klangen er forskjellig.

– Det er ikke engang det samme instrumentet, for å si et slik. Det forandrer seg hele tiden. En annen fuktighet, klima, strengene er kanskje noe endret.

– Så hørte vi CD’en din fra Uranienborg kirke med Haydns cellokonserter og her hørte vi noe av det samme som på denne siste CD’en.

– Musikk er en øyeblikksopplevelse, vi må justere i forhold til salens sterke og svake sider.

Russiske komponister
– Er det et bevisst valg at du de siste årene bare har beskjeftiget deg med russiske komponister?

– Jeg har alltid vært fascinert av den russiske celloskolen, av den typen av klang som de produserer. Jeg tror den ligger nær opptil en menneskelig baryton, en ganske fyldig og rik klang.

– Og litt melankolsk?

– Og litt melankolsk, de kommer ned i instrumentet, får det til å synge. Det er forskjellig fra fransk celloskole som er mer oppe, mye mer eterisk, mer opptatt av raffinitet.

Britten neste
– Skal du fortsatt holde deg til øst-europeisk repertoar?

– Jeg skal spille inn Brittens cellosuiter, de tre solo-suitene. Så gjør jeg Elgars cellokonsert og Brittens cellosymfoni med Rattle som dirigent.

– Det er få som har våget seg på Elgar etter Jaqueline duPre?

– Ja, den er rett og slett så identifisert med henne, hun spiler den så fantastisk at det er vanskelig å tenke seg noen annen måte å spile den på.

Rostropovitsj
– Er det riktig at Rostropovitsj ga impulsen til Prokofiev til å omskrive det til denne versjonen?

– Rostropovitsj har skrevet flere av passasjene i første sats og kadenzaen og det er ikke vanskelig å se som celist. Det er så ekstremt vanskelig at det er helt på grensen av det umulige, men såvidt innenfor, og det kunne ikke en komponist som ikke kjenner instrumentet fått til.

– Har du hatt noe kontakt med Rostropovitsj?

– Jeg fikk Grammophone’s Award for beste kammermusikkplate i oktober og det var jeg på en tilstelning med 900 gjester. Rostropovitsj satt to bord bortenfor og vi snakket med hverandre. Det var gøy å møte ham.

– Han holder på ennå?

– Åja, han har en fysisk kapasitet det er bare å misunne ham.

– …og lever av godt humør og god musikk..

– Det er fascinerende å se alt han har gjort i sitt liv, nesten ubegripelig. Han har framført nesten 60 cellokonserter, det er to i året. Det er så å si hele repertoaret av det som finnes av betydelig cellolitteratur i dette århundret. Ganske utrolig.

Festival blant de trange fjell
– Du er engasjert i kammermusikkfestivalen i Stavanger. For to år siden hadde du en disputt med medlemmer av stortingets kulturkomite da dere ikke fikk noen form for støtte. De mente dere ikke hadde gjort festivalen nok kjent?

– Det var en helt meningsløs situasjon. Vi hadde sendt endeløse brever til dem med informasjon. Problemstiingen er paradoksal. Kulturkomiteen skal bestemme men ingen kan henvende seg til den, du skal henvende deg til Departemenet. Det gjorde vi. Departementet videreformidlet ingen ting. På en måte er det et hull i systemet. Vi hadde hatt flere møter med Departementet og tilslutt var det Åse Kleveland selv som sa det var meningsløst at dere snakket med oss for vi bevilger ikke pengene. I en samtale jeg hadde med komitemedlem Arne Haukvik innrømmet han at han aldri leste de papirene han fikk fra Departementet, de fikk så mye, det sa han på radio, samtidig etterlyste han brev fra oss… Hva gjør man da?

– Dere fikk jo penger til sist, men dere har vel fremdeles ikke relativt sett samme bevilgningsstørrelse fra det offentlige som alle de andre festivalene, nær sagt under hver eneste fjærestein?

– Vi har en kammermusikkfestival som vel er den største i Norge. Var det urimelig at vi ikke ble tatt med? Det viser seg at som får bevilgninger er de som kjenner personlig folk i kulturkomiteen, som inviterer dem hit og dit. Og så sier kulturkomiteen, dette er en fin festival, hvorfor skal ikke de få penger? Så får de penger. Men det er ikke slik seriøsitetskravene skal fungere, alle skal ha muligheter ti å legge fram sine ting og få penger. Det skal ikke være slik at dette skjer på grunnlag av at jeg kjenner den og den og fordi jeg kan snakke med komiteen direkte så skal vi få penger? Det er feil.

– Dere har fått stor internasjonal anerkjennelse ved å være den andre norske festivalen ved siden av Festspillene i Bergen som er tatt opp i den internasjonale festivalorganisasjonen. Da skulle det vel ikke bety så mye at vi har endel politikere i Norge som ikke skjønner noe?

– Nå er hele greia lagt om. Nå er det Rikskonsertene som vurderer festivalene og legger premissene for hva kulturkomiteen endelig bevilger. Nå er det blitt en helt annen prosedyre. Det er jeg glad for. Nå har vi kommet inn med 600 000, dette er vi glade for.

Stiller store krav
– Stiller du store krav til deg selv?

– Ja, det er kanskje en av drivkreftene, det at man aldri føler at man lykkes slik man skulle. Jeg ser hva jeg kunne få bedre til, så jeg ser hele tiden framover. Men det er også frustrerende av og til å oppleve at man ikke kan leve opp til hvordan det burde være.