Ubeskrivelig vakker Piaf

Kulturkirken Jakob 21.10.2004 Britt Synnøve Johansen: Piaf cabaret

Dere kan angre. Alle de som trosset pistrende høstregn torsdag kveld og fant veien til Kulturkirken, fikk nemlig oppleve en stor liten dame som fortjener stor oppmerksomhet for sine Piaftolkninger. Britt Synnøve Johansens musikalske karriere er variert. Noen vil kanskje huske henne fra Melodi Grand Prix i 1989 der hun vant den norske finalen, men størst suksess har hun hatt i det inneværende årtusen både med sin egen Piafforestilling og sine gnistrende prestasjoner i Les Miserables på vakre Moster Amfi.

Verden kan ofte føles urettferdig. Store navn i underholdningsbransjen har i de siste årene yndet å tolke Piaf og trykke henne til sitt bryst. Kulturspeilets anmelder har fulgt tett de tolkninger som har blitt gjort, men ingen slår Britt Synnøve Johansens mesterverk. I Kulturkirken torsdag fikk vi servert et knippe perler, og Britt Synnøve tør stole på seg selv og sin egen stemme. Hun våger å børste støv av sanger som sjelden blir offentlig sunget, og klarer på en vidunderlig måte å formidle dette med en stemme fylt av vakker klang og en fortreffelig diksjon. Karmøydialekten har aldri vært vakrere.  

Oversettelsene er også frydefullt gode. Britt Synnøve Johansen har sammen med Bjørn M. Toft jobbet grundig med både rim og rytme, og slipper å ty til unødvendige nødrim. Vi har med en artist å gjøre som innehar en ubeskrivelig flott sceneutstråling, en stemme som ligner Piafs egen om man nytelsesfullt lukker øynene, og med egne oversettelser som bærer preg av nøyaktighet og presisjon – og sammenlignet med andre vestlandsjenter som synger Piaf, blir Britt Synnøve i en klasse for seg. Her er intet tilgjort, men ren musikalitet fra første tone. Orkesteret følger henne taktfullt og presist, en anelse jazzinspirert noe som passer Britt Synnøve godt. 

Det er herlig å være på en konsert der fremførelsen av Piafs kanskje mest spilte slager “Milord” synges så vakkert, at tårene i øyekroken og gåsehuden blir uunngåelig. Enda bedre er det å ha den gode følelsen av at “Milord” slett ikke var konsertens høydepunkt.