Zemlinsky: Sechs Gesänge von Maurice Maeterlinck für mittlere Stimme und Orchester op. 13, Erwin Schulhof: Menschheit – eine Symphonie für eine Altstimme und Orchester op. 28, Landschaften – eine Symphonie für Mezzosopran und Orchester op. 26
Randi Stene – mezzosopran, Trondheim Symfoniorkester dir.: Muhai Tang, Simax PSC 1249
Dette er spennende! Vi settes raskt inn i en atmosfære av senromantisk mystisme, freudianismens dunkle underbevissthet, fin-de-siécle og overgangen mellom den gamle verden og den nye med denne musikken. For her er det selve musikken som spiller hovedrollen, ikke hvordan den framføres.
Dette er toner du så å si aldri hører. Zemlinkys sanger framføres av og til men Schulhofs to ‘sangsymfonier’ er for meg helt ukjent. Selv om stemningen settes med de seks Zemlinskysangene er det med Schulhofs fascinerende musikk – særlig i et par av de lange satsene i Menschheit – denne CD’en når sitt høydepunkt. Besnærende!
Det er dikt fra den mørke siden som er gjennomgående. Zemlinsky (1871 – 1942) er mest kjent for ettertiden ved at han var komponistlæreren til Alma Schindler, senere kjent som Mahlers hustru. Han var svogeren til Schönberg og var en god venn av Alban Berg. Han sto sentralt i det miljøet som i skyggen av Mahler tøyde det tonale uttrykket så langt det var mulig men gikk aldri ‘over’ til Schönberg side med å skrive musikk etter 12-toneprinsippet.
Maeterlinck-sangene stammer fra 1913. De minner mye om Mahlers uttrykk og det er ikke tvil om at Zemlinsky måtte ha hentet mye av sin inspirasjon fra ham. Det er melankolien og dysterheten i dem som setter stemningen.
Det bæres videre i Schulhofs to sang-symfonier. Erwin Schulhof (1894 – 1942) er en av de mest fascinerende komponistpersonlighetene på århundrets første halvdel. Han er på en måte blitt gjenoppdaget og blitt kjent for oss gjennom Deccas epokegjørende Entartete Musik-serie, musikk som kom i glemmeboken etter at nazistene hadde bannlyst den på 1930-tallet.
Bøhmeren Schulhof kom under innflytelse av avant-gardedekunstnere som Otto Dix og Georg Grosz etter den første verdenskrig. Samtidig utviklet han en politisk bevissthet og la på ingen måte skjul på sine synspunkter, det førte ham blant annet til besøk Moskva og sovjetisk statsborgerskap på 30-tallet. Han eksperimenterte med å skrive musikk i jazz-form – originalopptak med han selv er gitt ut i Deccas serie! – og ble sett på som en enfant terrible i samtidsmusikken. Da nazistene okkuperte Tsjekkia i 1938 ble han fluksens sendt til konsentrasjonseir hvor han også døde i 1942.
Om ikke Mahlers påvirkning er så påtrengende som hos Zemlinsky er disse to verkene fra 20-tallet i formen svært like Das Lied von der Erde. Også her framstår de som ‘sang-symfonier’. Tekstene er mørke, preget av tiden. I Landschaften er de litt lysere. Et artig poeng er at Schulhof tilegnet den ene symfonien til den tyske revolusjonære Karl Liebknect. Men sangene er ikke politisk i den forstand vi forestiller oss, snarere preget av tidens oppløsende mystisisme, underbevissthet og fin-de-siécle.
Det er selve musikken som fascinerer meg sterkt. Derfor må jeg innrømme at Randi Stenes framføring kommer i annen rekke. Hennes mørke stemme kommer imidlertid godt til uttrykk i musikk som dette. Jeg må berømme henne og Simax for at de modig tar sats med musikk som dette. Også Trondheim Symfoniorkester skal ha sin ros. Det er spennende gjort, det er musikk som uttrykker sin tid og som bergtar hvis du først slåes av stemningen i den.
