|
Victoria
norsk film, fra 2013 etter Knut Hamsun
med: Iben Akerlie, Bill Skarsgård, Jakob Oftebro, Fridtjov Såheim, Stig Henrik Hoff, Hilde Louise Asbjørnsen, Petronella Barker, Eindride Eidsvold, Anneke von Der Lippe, Magnus Roosmann, Amanda Ooms, Oda Djuplasti
Regi: Torun Lian
  Torun Lians filmversjon av Knut Hamsons Victoria er blitt en vakker, øm og poetisk film. Det er bildene som i første rekke taler. De lager poesi og får fram de sterke fasettene ved denne fortellingen, barna som leker i engen med hundekjeks, de senere ungdommenes forlegne ansikter overfor hverandre og inderligheten i de siste scenene. Iben Akerlie har i tillegg et trekk som jeg syntes gjorde seg godt, hun lager et lite kast med hodet og trekker blikket ned hver gang det dreier seg om Johannes, møllerens sønn. Denne nesten umerkelige fakten er med på å understreke hennes fascinasjon av møllersønnen som befinner seg langt under henne i klasse og sosial status.
Det er Iben Akerlie og Jakob Oftebro som spiller de to ungdommene. Hun er av overklassen, han sønn av mølleren. Klasseforskjellen gjør at de ikke kan få hverandre, likevel er Victoria håpløst ‘borte i’ Johannes, mølleren sønn. Han på sin side synes mer og mer opptatt av sin suksess som dikter og forfatter mens fortellingen utvikler seg.
 Filmen starter med et kullstiftbilde i Edvard Munch-stil mens et enslig piano slår an vakre toner. Enkelt og ydmykt er det med på å sette stemningen i det som følger.
 Det er en fri tilrettelegging av Hamsuns fortelling vi ser på film. Jeg synes det er avsolutt prisverdig at man har maktet å gjøre fortellingen mer frittsstående og almengyldig i stedet for å låse den fast til et slags nord-norsk Benoni-og-Rosa miljø. Det er gjort forsiktige forsøk på å skildre et tidstypisk by-bilde, bl.a. fra Oslo med utsikt gjennom Nationaltheatrets søyler over mot Stortinget. Her ser vi hestedrosjer og herrer med floss på teaterplassen og i Studenterlunden. Det må også ha frydet den tidligere rekvisitøren ved Nationaltheatret å gjøre opptak inne i selve teatrets publikumsområder. Her har man ikke behøvd å gjøre noen datamanipulasjoner eller bygge kulisser, interiøret med de dyprøde sofaene er i dag det samme som det var for over hundre år siden.
Jeg er imponert av skuespillerinnsatsen, ikke bare de to unge men også resten av staben skaper levende og troverdige rolleskikkelser.
Men framfor alt, en vakker og øm film med poesi i bildebruken. Jeg vil ikke nøle med å spå at dette vil bli en av de største suksessene i norsk film dette året.
|
